Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren av Knut Nærum

Derfor bruker jeg ikke håndsprit

Lurer du på om du skal gjøre den tingen du har lyst til å gjøre? Enten må det være forbudt, eller så får det være greit.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Det var mange som ble glade da norske myndigheter endelig lettet på smittevernreglene. Endelig kunne vi igjen samles i virkeligheten, vi trengte ikke lenger møte folk på Zoom og kikke opp i neseborene på dem. Imidlertid har gleden blitt ledsaget av usikkerhet og risiko for skam. Dette er helsemyndighetenes ansvar. Når de tillater reiser til utlandet, men samtidig fraråder oss å dra hvis ikke vi må, plasserer de oss i en umulig situasjon. De forventer at vi frivillig lar være å gjøre noe som strir mot deres råd. Men da kunne myndighetene like gjerne avstått fra å lette på reglene. I stedet blir fullt lovlige handlinger stemplet som dumme og uansvarlige.

Det hadde vært så enkelt å løse: La utenlandsreiser og restaurantbesøk og bading på offentlig strand enten være forbudt eller greit. Når myndighetene derimot fraskriver seg ansvaret ved å legge det på hver og en av oss, legger de til rette for dårlig samvittighet og skam, som på lang sikt er like farlig for folkehelsen som Covid-19, antakelig. Ingen ønsker et samfunn hvor mennesker skal tynges av dårlig samvittighet for å ha gjort noe som er lovlig, men som enkelte syns at de skulle latt være.

Et uheldig utslag av statens ansvarsfraskrivelse er at vi alle forholder oss forskjellig til de rådene som blir gitt. Mange mennesker går rett inn i butikker og bensinstasjoner og serveringssteder uten å bruke håndsprit. Dermed har det lite å si at jeg selv spriter hendene. Hvis jeg gjør det, dreper jeg riktignok bakteriene på mine egne hender, men så fort jeg er i berøring med noe som har blitt tatt på av mennesker som ikke har brukt håndsprit, kunne jeg like gjerne spart meg bryderiet. Det er umulig å beskytte seg mot all dråpesmitte, og da kan håndspritoppfordringene like gjerne fungere mot sin hensikt – rene hender blir fort en sovepute. For eksempel kan mennesker med spritede hender lett tro at det er fritt fram for å plukke seg mellom tennene og deretter klasse på alle kjekspakkene i butikken. Det er ingen som holder øye med at de som har brukt håndsprit, ikke tar seg i ansiktet. Da blir det veldig spesielt å forvente at alle spriter hendene.

Riktignok bruker jeg håndsprit når det står noen ved dispenseren fra før, men det er en tjeneste jeg gjør dem, for at de skal føle seg trygge. Sist helg hadde Aftenposten intervjuet nordmenn i Spania. De føler seg tryggere der enn hjemme i Norge, sa de. I Spania vanker det bot for ikke å bruke munnbind på offentlig sted hvor det er umulig å holde halvannen meters avstand til andre mennesker, og spanske badevakter fører en langt bryskere stil enn de norske, som i all hovedsak ikke fins. Riktignok har Spania langt flere tilfeller av syke og døde per innbygger enn det Norge har, men for det første er det lett for nordmenn i Spania å unngå de farligste områdene, og for det andre har spanjolene klare linjer.

Hvis det å stå over håndspriten er så risikabelt som enkelte her i landet vil ha det til, burde det stått væpnede vakter ved inngangen til alle offentlige steder og passet på at alle som går inn, faktisk bruker håndsprit. Vi trenger klare linjer, som spanjolene. Regelverket må være vitenskapelig fundert, men det må også virke logisk og rettferdig. Det virket urimelig at parkene fortsatt fikk holde åpent mens pubene var stengt. Og det virker urimelig at mennesker får samle seg tett i tett på antirasistiske demonstrasjoner og strender uten å bli bøtelagt, når fotballtilhengere må sitte med flere seter mellom hverandre på tribunen, og ikke får kaste seg om halsen på fremmede når laget deres scorer.

Ingen ønsker en ny smittebølge her i landet. Ingen ønsker en situasjon hvor vi må låse inn de gamle for at de ikke skal bli smittet. For de fleste av oss er synet av gamle mennesker en selvsagt del av et mangfoldig samfunn. Med sine artige hodeplagg er de gamle velkomne fargeklatter i bybildet, og dessuten utgjør de ved sin blotte eksistens en påminnelse til oss alle om at vi må gripe dagen og bruke tiden godt mens vi fortsatt er unge og har helsa.

Da reiserestriksjonene fortsatt tilsa at man la sommerferien til Norge, brukte jeg anledningen til å reise til Lofoten. Vår nordlige landsdel har – kanskje i kraft av å være spedt befolket, kanskje fordi menneskene «nordafør» er et mer hardbarket folkeslag – i større grad enn Sør-Norge gått klar av pandemien. Sånn sett skjønte jeg inderlig godt hva hun mente, kvinnen som tok imot meg i Stamsund med et hjertelig «Du ska fan ikkje komme sørfra og smett oss!» Det hadde jeg selvfølgelig ingen planer om. Tvert imot var det en lettelse for meg, som smittefri søring, med bare en liten sommersnue, å komme til en landsdel så godt som uten Covid-19, hvor jeg kunne nyse på den måten som passer meg.

Forresten er det ennå ikke bevist at Covid-19 ikke også smitter gjennom lufta. Og hvis det smitter gjennom lufta, har det fint lite å si hvor ofte vi vasker og spriter hendene. Hvis det derimot blir straffbart å la være, og håndspritvakter posteres overalt, vil jeg selvfølgelig følge reglene, uansett hvor dumme de er, hvis det er det som skal til for at alle føler seg trygge. Det er et spørsmål om solidaritet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!