Derfor digger vi vampyrer

Sex, død og kniplinger.

(Dagbladet.no): Høsten 2008 står definitivt i blodets tegn.

Om to uker er det premiere på svenske «La den rette komme inn», filmatiseringen av John Alvide Lindquists oppvekstvampyrroman. Det blir trolig den beste europeiske filmen du får se i år.

Seinere venter blant annet filmatiseringen av «Twilight»-bokserien, og «Daybreak» med Ethan Hawke og Willem Dafoe.

Denne høsten får dessuten amerikanske tv-seere og europeiske pirater se HBO-serien «True Blood», det nye hjertebarnet til «Six Feet Under»-skaper Alan Ball.  

Men hvorfor denne vampyrtrenden akkurat nå? Vi spør Arnfinn Pettersen, redaktør av Humanist og forfatter av boka «Vampyr! - Blodsugende lik i litteratur og tradisjon».

- Det er en del amerikanske litteraturvitere som mener at vampyren har en tendens til å dukke opp i tider med usikkerhet, og derfor kunne man sikkert ha satt dette i sammenheng med finanskrisen og hele dette rabalderet. Jeg er ikke så glad i sånne teorier.

- Vampyren har det med å dukke opp med jevne mellomrom, og nå er det vampyrens tur igjen i den popkulturelle runddansen. Dette er en veldig anvendelig figur, som kan brukes som metafor for veldig mye. Dessuten vil enhver figur som kan knyttes så tett til sex med nødvendighet bli brukt ganske mye, sier Pettersen til Dagbladet.no.

- Men hvorfor har vampyrfiguren vist seg å være så levedyktig?

Derfor digger vi vampyrer

- Jeg pleier å bruke følgende stikkord: Sex, vold, blod, død, lær og kniplinger. Det trenger ikke være så vanskelig. Jeg har som nevnt problemer med store, akademiske teorier om dette emnet - for eksempel psykoanalysens trang til å overtolke vampyren. Det er mange falske dilemmaer som konstrueres.

- Hvor kommer vampyren fra?

- Du må skille mellom den litterære vampyren og vampyren i folketradisjonen. Mens den moderne litterære vampyren er en ren underholdningsfigur, er folketradisjonens vampyr en figur folk faktisk har trodd på. Slik skiller vampyren seg for eksempel fra troll, som ingen - eller i hvert fall veldig få - har trodd at eksisterer. Den moderne litterære vampyren - denne bleke, anemiske adelsmannen som forkvaklet unge kvinner - kan man ganske nøyaktig tidsfeste til sommeren 1916.

- Fortell!

- Det var da John Polidori skrev «The Vampyre», en novelle der hovedpersonen er en ondsinnet parodi på poeten Lord Byron. Mange tror Bram Stokers «Dracula» (1897) var først, men det var den ikke. Stokers roman er imidlertid en av få klart gode vampyrfortellingene, rent litterært, og det er den uovertruffent beste boka Stoker skrev.

- Den mest kjente norske vampyrfiguren er nok Edvard Munchs «Vampyr» fra 1893. Hva kan sies om den kvinnelige vampyren?

- Dette er en egen sublitterær tradisjon, som går helt tilbake til 1790-tallet, der vampyren ofte framstår som den gjør hos Munch - i form av en kvinne som suger livskraften ut av mannen. Goethe skrev for eksempel dikt om dette. Den kvinnelige vampyren får i veldig liten grad noe litterært gjennomslag.

- Fenomenet med lesbiske vampyrer dukker opp tidlig?

- Ja, Sheridan Le Fanus «Carmilla» fra 1872 er historiens første lesbiske vampyr. Dette er en novelle med overtydelige seksuelle undertoner, som mange lesbiske miljøer i ettertid har sett som en frigjøringsfortelling. Man kan sikkert lese det som det, men for Le Fanu var homoseksualitet satt i forbindelse med noe ondt. Det er en historie om en kvinne som mister sin sjel.

- Det er seksuelle undertoner i mange vampyrfortellinger?

- Ja, her er det mye å ta av Det finnes faktisk blodfetisjister, som har en reelll seksuell dragning mot blod. 70-tallet var dessuten et stort tiår for vampyrporno. Det finnes en hel haug av ikke bare b- og c-, men snarere e- og f-filmer, fra land som Italia, Spania og Mexico. Disse er som regel en ren unnskyldning for å vise nakne damer som smører seg i blod.

- I mange nye vampyrfilmer er vampyren en helt. Når skjedde dette skiftet?

- Det kom med Anne Rices «Interview with the Vampire», som var en viktig del av grunnlaget for goth-kulturen. Denne er seinere filmatisert med en veldig bra Tom Cruise og en helt elendig Brad Pitt. Det som er veldig tydelig hos Anne Rice er at hun ser vampyren som en slags dekadent junkie. Der junkien må ha et skudd, må vampyren sette tennene i andres blodårer.

- Denne lidende og veldig menneskelige vampyren dukker blant annet opp i den kommende filmatiseringen av «Twilight»?

- Menneskeliggjøringen av vampyren har blitt mye mer vanlig. Vampyren har blitt en metafor for det å være litt annerledes. Selv synes jeg det er kjedelig om den populærkulturelle vampyren blir forbundet med det å være dyster og deppa og emo - da tar man samtidig bort mye av det som er kult med figuren. Vampyren er klart mest underholdende som en ond skurk som skal jages - og drepes.

NORSK BOK: Arnfinn Pettersen har skrevet bok om vampyrer i folketro og litteratur. Filmvampyren mener han imidlertid fortjener en egen bok.