Bibi Andersson (1935–2019):

Derfor er ansiktet hennes etset inn i filmhistorien

Bibi Andersson ga Ingmar Bergmans filmer noe lett og varmt og umiddelbart.

IKONISK: Bibi Andersson og Liv Ullmann spilte hovedrollene i Ingmar Bergmans mesterverk «Persona» fra 1966.
IKONISK: Bibi Andersson og Liv Ullmann spilte hovedrollene i Ingmar Bergmans mesterverk «Persona» fra 1966.Vis mer
Kommentar

Det er ikke mange som opplever å få ansiktet sitt etset inn i filmhistorien. Men slik var det utvilsomt med den svenske skuespilleren Bibi Andersson, som døde i helgen, 83 år gammel. De kanskje aller mest ikoniske bildene av henne, av de buede øyenbrynene, den barnlige nesen og de skarpe kinnbena, finnes i «Persona», Ingmar Bergmans mesterverk fra 1966, der Andersson spiller en ekstrovert sykepleier som tar seg av Liv Ullmanns tause skuespillerinne.

Manuset og de hypnotiserende bildene var det Bergman som komponerte, men det er Anderssons kropp og karisma og varme nærvær som gir dem liv. Med sin praktiske, pratsomme tilstedeværelse virker hun som en helt annen type enn den plagede Ullmann. Men det viser seg at Anderssons sykepleier bærer på like mange lag og like mange halvt erkjente drifter og hemmeligheter. Hun som fremstår som liketil og fornuftig er like komplisert som den artistiske pasienten. Hun har heller ikke oversikt over seg selv. For hvem har vel det?

Andersson og Bergman var kjærester i noen år, og hun spilte i hele tretten av filmene hans. I mange av dem bringer hun en helt egen letthet inn i ambisiøse, eksistensielle verk som nå og da skjelver under vekten av sin egen tyngde. I «Jordbærstedet» er hun en freidig og omsvermet ung kvinne som ikke har noe problem med å leve i nuet, og som blir en salgs kontrast til hovedpersonen, den gamle mannen som er så overmannet av å få orden på sin egen livshistorie at nuet nesten forsvinner. I «Det syvende segl», en fabel der Max von Sydows ridder drar gjennom et middelaldersk og pestbefengt landskap, er hun en ung mor som tilbyr et glimt av normalitet, av vanlig samtale over et måltid.

Andersson hadde selv blandede følelser over å bli hyret inn som representant for ungdom og uskyld. «Det plaget meg», sa hun om de tidlige Bergman-filmene i et intervju med New York Times. «Frem til «Persona» plasserte han meg i ukompliserte roller, som symboliserte enkle, jentete ting. Jeg pleide å bli kalt for en «profesjonell uskyld». Først senere, fortalte hun, innså hun at det ikke var så mange unge skuespillere som kunne ta med seg en slik letthet inn i rollene.

Det er slående å se hvordan den unge Andersson, i Bergmans filmer, får de møysommelig fremgrublede tankene hans til å virke spontane og nesten fysiske. Hun gjør det eksistensielle umiddelbart og nært og personlig. Det er som om hun kommer på replikkene i det hun uttaler dem.

Det er viktig også å løse Andersson fra det filmhistoriske båndet til Bergman. Hun var en hardtarbeidende skuespiller gjennom et langt liv, som vant de prestisjetunge prisene for beste kvinnelige skuespiller ved filmfestivalene i Cannes og Berlin. Samtidig er og blir «Persona» et av disse magiske treffene der det rette filmprosjektet legges på skuldrene til skuespillere som vet å ivareta det. Og ingen, verken før eller siden, har vel sett fullt så kul ut i solbriller.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.