Derfor er boikott feil

«For tretti år siden ble Kina styrt av menneskelig vilje. Nå er vi på vei mot et samfunn styrt av lov,» sa en kinesisk jurist til Jonas Gahr Støre.

OL i Beijing har satt et flomlys på Kina. At det ville skje, må kinesiske ledere ha visst da de søkte lekene. Gjennom OL har Kina invitert verden til Beijing. Og verden vil se, lytte og si fra om det de ser. Slik er vår åpne verden. Autoritære staters gamle tese om at menneskerettighetene er et indre anliggende holder rett og slett ikke vann i vår åpne verden. Det opplever Kina i disse dager.

Flomlyset fanger opp et Kina i fascinerende omforming. Det belyser utrolige fremskritt, økonomisk og industrielt, men også sosialt. Men det fanger også opp områder der Kina har langt igjen, som respekten for universelle menneskerettigheter og respekt for minoriteters rettigheter.

Kina må tåle flomlys på både solside så vel som skyggeside. Det er på sett og vis prisen for å være en aktiv deltaker i verdenssamfunnet. Og det er et valg Kinas ledere har tatt, å bringe Kina inn i internasjonalt samkvem, økonomisk og politisk. Det må være i vår grunnleggende interesse å holde Kina nettopp her, innenfor det internasjonale samfunnets spilleregler, som en ansvarlig deltaker i det globale statssystemet.

Spørsmålet om en boikottav hele eller deler av OL må etter min mening sees i et slikt perspektiv. Tjener denne meningsytringen målet om å støtte menneskerettighetene og en demokratisk utvikling i Kina? Er det på denne måten vi best får sagt fra om våre meninger på en måte kinesiske ledere og kinesere flest vil lytte til? Er det slik vi best stiller oss for et langsiktig forhold til Kina, et forhold som skal utvikles også etter at den olympiske ild slukker?

Jeg tror ikke det. I politikken skal vi aldri fraskrive oss virkemidler og vi som andre vil følge situasjonen nøye. Men jeg kan ikke i dag se at boikott er et berettiget eller effektivt virkemiddel. Det styrker ikke budskapet. Det er et virkemiddel som i sin natur får den andre part til å lukke døren. Det bør ikke være i noens interesse. Boikott-diskusjonen tar fokus bort fra Kina og over på nyanser i ulike lands mulige posisjoner omkring åpningsseremonien 8. august. Vi må få fokus tilbake på Kina.

Dagens Kinapresenterer seg med en spennvidde fra oksekjerra på landsbygda til astronauten Yang Liweis romferd. Vi kan i dag si om Kina som om USA; det finnes knapt ett globalt anliggende der ikke Kina må være en del av løsningen. Tenk bare på klima.

Kina er viktig for Norge, og vi har i mange år hatt en bred politisk enighet om Norges Kina-politikk. Regjeringens Kinastrategi legger rammen for et bredt samarbeid preget av økt myndighetskontakt og mer strategisk fokus på de mange kontaktflater som har oppstått innenfor handel, kultur, utdanning og forskning.

Kina gjør formidable fremskritt. Det går knapt en dag uten at vi bruker tallrike produkter fra Kina. Men Kina møter også formidable utfordringer. Millioner løftes ut av fattigdom, men andre millioner er rammet av økonomisk marginalisering og miljøødeleggelser. Forskjeller mellom fattig og rik øker til størrelser knapt noe annet land opplever, med alle de spenningene dette truer med å utløse. Kina har et lappeteppe av minoriteter og folkegrupper. Utad er Kina den stramme mastodonten. Under overflaten er stabiliteten langt mindre solid. Økonomien har skutt fart, mange har fått bedre råd. Men Kina mangler fortsatt en nøkkelforutsetning for at markedsøkonomien skal fungere over tid; en rettsstat med forutsigbare og etterprøvbare rettigheter i uavhengige domstoler.

I KINA: Jonas Gahr Støre og viseminister Xie Zhenhua undertegner her klimaavtalen i Beijing. Foto: Inger Bentzrud
I KINA: Jonas Gahr Støre og viseminister Xie Zhenhua undertegner her klimaavtalen i Beijing. Foto: Inger Bentzrud Vis mer

I økende grad møter vi kinesiske ledere som erkjenner disse utfordringene. Det er nytt. Vår dialog med Kina er nå robust nok til å ta opp alle sider av våre forbindelser, også de sakene der vi er kritiske. Men blir det resultater av dialogen, spør mange. Vi får neppe et eksakt måleinstrument for det. Mitt bestemte inntrykk er at dialog gir resultater og at omfattende utveksling mellom norske og kinesiske institusjoner over flere år har betydning. Kina søker fortsatt etter sin vei, mye mer enn den tidvise selvsikkerheten skulle tilsi. Vi er tjent med at de holder døren oppe for slik utveksling.

Regjeringens Kina-strategi har menneskerettigheter og rettstatsprinsipper som ett av fem satsingsområder. Amnestys siste rapport om OL og menneskerettigheter peker på utviklingstrekk i Kina som er bekymringsfulle. Det gir vi uttrykk for. Men la oss ikke bli historieløse. Det er vanskelig å bestride at Kina over tid har opplevd fremskritt på dette feltet. Kina levde nesten 30 år med Mao. Nå har de levd vel 30 år uten. En jurist jeg traff under mitt besøk i januar sa: «For tretti år siden ble Kina styrt av menneskelig vilje. Nå er vi på vei mot et samfunn styrt av lov».

Fortsatt mangler flere av Kinas dommere en juridisk utdannelse, og menneskerettigheter har ikke noe sentral plass i jussopplæringen i Kina.

Den første kinesisk-språklige læreboken om internasjonale menneskerettigheter kom i 2002. Den ble utarbeidet av Det norske senter for menneskerettigheter og kinesiske partnere. Disse kontaktene ble etablert under den kinesisk-norske menneskerettighetsdialog som har pågått siden 1997. Sentret har trent over 200 lærere i menneskerettigheter, og det tilbys kurs i menneskerettigheter ved ca 20 universiteter. Små skritt? Ja, men på denne måten får kinesiske borgere nye verktøy i sin kamp for økt respekt for menneskerettighetene.

Tidligere i år trådte en ny lov om arbeidsavtaler i kraft i Kina. For 30 år siden fantes ikke slikt lovverk. Loven er viktig for kinesiske arbeidstakere, blant annet i form av bedret oppsigelsesvern. Vi vet i dag at erfaringer kinesiske eksperter har hentet fra prosjektsamarbeid om trepartssamarbeid og arbeidstakeres rettigheter med LO og NHO har tjent som viktig inspirasjon i dette arbeidet. Slik kontakt når sjelden avisoverskriftene. Kinas lovverk blir ikke en kopi av det norske. Men kineserne søker etter erfaringer de kan trekke veksler på. Vi er tjent med at våre erfaringer blir lyttet til.

På andre felt finnes ikke lover eller de som finnes gir svakt vern om individets rettigheter. Særlig de sivile og politiske rettigheter, som ytrings-, religions- og organisasjonsfrihet, må styrkes betraktelig. Det gjenstår å få avviklet bruken av omskoleringsleire. Det gjenstår å gi minoriteter reell beskyttelse av sin kultur og sin religion. Ytringsfriheten i Kina er under press. Mangelen på informasjon fra tibetanske områder er problematisk, og dette har vi påpekt i samtaler med kinesiske myndigheter senest da vår ambassadør møtte presidenten sist uke. Utstrakt bruk av dødsstraff bekymrer også. Og igjen; Kina må utvikle uavhengige domstoler.

Dette er realiteten i det 21. århundre: Kina vil være en tung og sentral aktør i det internasjonale samfunnet. Vi må stille oss slik at vi kommer best mulig i inngrep med Kinas utvikling. Ikke i naiv tro på at Norges stemme kan snu kursen. Men for å bidra til å veve Kina inn i et internasjonalt samfunn der landet kan oppleve stabilitet og utvikling ved å opptre ansvarlig. Vi må benytte det flomlyset OL kaster på sol- og skyggesidene. Men vi må også stille oss slik at vi kan fortsette dialogen etter 17 dager med idrett.

Foto: Inger Bentzrud
Foto: Inger Bentzrud Vis mer