FOTBALLDRAMA: "Heimebane" handler om et lag og en kvinnelig trener som forsøker å bevise at de hører hjemme i Eliteserien. Video: NRK Vis mer

Kommentar: TV-serier og kjønnsroller

Derfor er det ekstremt viktig at «Heimebane»-Helena får være sur

Kunst og kultur har snevret inn kvinners handlingsrom i flere tusen år.

I NRKs nye søndagsserie «Heimebane» er hovedperson Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) først og fremst fotballtrener, ikke først og fremst kvinne. Det er aldri noe hun sier, formuleringen har jeg lånt fra Susanne Sundførs Spellemanns-tale i 2008. Men det er et grunntema i serien, selv om det ser ut til at noen av folkene bak serien selv mistet det litt av syne underveis.

Ifølge Ane Dahl Torp ble nemlig rollen hennes forsøkt endret før innspillingen startet. Et nytt manusutkast viste at det som først hadde vært en interessant og kompleks karakter, var blitt rundere i kantene. Mer «kvinnelig», om du vil. Torp protesterte heftig, og ble hørt. Og godt er det. For det er ekstremt viktig at hun får lov til å være sur i den serien.

Én ting er at serien hadde blitt mye kjedeligere med en mykere hovedperson, og den hadde neppe fått terningkast fem av meg. Det harde oppsynet hennes gir «Heimebane» både brodd og troverdighet, for vi skjønner jo at det krever sitt av et menneske å bli fotballtrener på toppnivå. Kvinne eller ikke.

Det er likevel ikke det som gjør rollen så viktig. Ei heller at kvinnelige skuespillere fortjener mer spennende roller (selv om de definitivt gjør det). Det er større grunner til at vi trenger rollefigurer som Helena i norske tv-serier.

Tv-seriemediet har enorm påvirkningskraft. Alle typer fortellinger har det, fordi de har en iboende evne til å gli under huden på oss og forandre måten vi ser og tenker om verden på. Der nyhetssaker og fagbøker forteller oss hva andre folk mener, inviterer fiksjonsfortellinger oss til å bli andre folk, til å se det de ser og tenke det de tenker. Skillet er ikke helt vanntett, for både journalistikken og sakprosaen låner ofte litterære virkemidler for å oppnå noe av det samme. Men akkurat nå er det ingen andre steder fortellingen har så stor gjennomslagskraft som i tv-seriemediet.

TV-serier er med på å forme verdensbildet vårt. Dersom spekteret av kvinneroller er snevert på tv-skjermen, bidrar det til å skape trangere rammer for hva vi tenker at en kvinne kan være i det virkelige liv. Kunst og kultur har hatt denne evnen i flere tusen år.

I forrige uke kom Mary Beards mye omtalte bok «Kvinner og makt» ut på norsk. Den britiske professoren i klassisk litteratur tar for seg en rekke av de mest kjente verkene fra antikken, og viser hvordan kvinner til alle tider har blitt presset inn i begrensende roller, godt hjulpet av historier fortalt av det motsatte kjønn. Kvinner i maktposisjoner er særlig utsatt. Talte de offentlig, ble det gjerne omtalt som gneldring og sutring. Kvinnelig lederskap endte sjelden godt.

Taktikken er den samme i dag, mener Beard. Og historiene fra antikken påvirker oss fortsatt, bare se på Homers «Odysseen». Men vi er i ferd med å få flere fortellinger som åpner opp kvinners handlingsrom, heller enn å stenge det igjen. I forrige uke så jeg Tonya Harding-filmen «I, Tonya» på kino, og raste med hovedpersonen mot dommerne som nektet å gi henne toppscore, med den begrunnelse at hun ikke passet inn i den pyntelige kvinnerollen det amerikanske kunstløpmiljøet sverget til. Og i går fikk jeg frysninger av traileren til den siste «House of Cards»-sesongen, der Robin Wrights presidentfrue endelig har kuttet «frue» fra tittelen sin.

Eksemplene er mange flere, men norsk drama har så langt ligget litt etter når det gjelder å skape kvinneroller som bryter med konvensjonene, eller som er mer enn sidekicks til menn.

Det er derfor jeg jubler for Helena Mikkelsen. Serien tematiserer fint alle utfordringene og fordommene hun møter. Men selv er Helena først og fremst fotballtrener, og ikke en spesielt kvinnelig en heller, hvis vi med «kvinnelig» tenker at hun skal være mer empatisk, mild, opptatt av mennesker og kommunikasjon. Det er en misoppfatning mange har av kvinnelige ledere, og som kan ramme lederne hardt når de ikke lever opp til den.

Jeg har tro på at Helena vil bane vei for flere interessante kvinneskikkelser i norsk drama. Ikke bare fordi hun er tidvis sur og hard og leder menn, men fordi hun er en steikje bra hovedperson i en like bra serie. Og det gir stor makt.