Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Suksesserien er blitt film:

Derfor er «Downton Abbey»-filmen snobbete

Hvorfor er kongen snill og tjenerne slemme?

«DOWNTON ABBEY»: Klar for eleganse? Nå er nye bilder fra den kommende spillefilmen kommet. Vis mer
Kommentar

Til sist pipler det liksom frem. I spillefilmen «Downton Abbey», som er en fortsettelse av den populære tv-serien ved samme navn, røpes noe som mange tilskuere har ant hele veien: At det til syvende og sist er snakk om en ganske snobbete historie. «Downton Abbey» handler om livet på godset ved samme navn, om den adelige familien til jarlen av Grantham og tjenerskapet deres, og mange av seriens mest populære skikkelser er de som løper rundt i kjøkken og korridorer og sørger for at overflaten fremstår plettfri. Likevel har tjenerskapet ofte blitt fremstilt som enklere og mer barnlige enn aristokratene de jobber for. Slik er det ikke minst i spillefilmen, der det blir klart at kong George V og dronning Mary vil komme på besøk til Downton Abbey.

Størsteparten av tjenerskapet reagerer med henrykkelse, men blir skuffet når kongens egne tjenere rykker inn. De erklærer at de kommer til å ta seg av alt fra matlaging til oppvartning, og at ingen av godsets egen stab vil komme i nærheten av kongeligheten. Når de kongelige faktisk dukker opp, viser det seg så klart at de er vennlige, rause og forståelsesfulle, overfor sine egne barn så vel som overfor enkelte tjenere som blir perplekse av å stå overfor dem.

Dette er å male et tykt lag med forskjønnende gullmaling overfor historien. Kong George V og dronning Mary, besteforeldrene til dronning Elizabeth, var kompliserte, krevende personligheter. George V var en stokk konservativ mann som så på neglelakk på kvinner som et endetidstegn, en pedant som ikke ville spise middag med prinsen av Wales hvis han ikke var i kjole og hvitt, og en uvøren far som skremte vettet av sine fire sønner ved å brøle til dem for alt de gjorde galt i hans øyne.

Samtidig som han var alt dette, var han en velmenende, samvittighetsfull mann og konge. Han skrev i dagboken sin om hvor glad han var i barna sine og hvor bekymret han var for dem, selv om han sjelden klarte å gi uttrykk for disse følelsene muntlig. Til tross for sin personlige skepsis til alt moderne skjønte han at monarkiet måtte følge med i tiden, og han kom utmerket godt overens med sin første Labour-statsminister, Ramsay MacDonald.

Dronning Mary, på sin side, var en seriøst, lesende dame som var bekymret for at skolegangen til prinsessene Elizabeth og Margaret var for lemfeldig. Norges kong Olav skulle huske henne som morsom. Men hun var også en distansert mor som ikke beskyttet barna sine fra farens sinne - «Jeg kan aldri glemme at faren deres også er kongen deres», som hun sa - og en barsk arbeidsgiver som fikk hoffdamene til å lese høyt for henne til de sovnet over boken og fikk vondt i halsen. I tillegg skal hun ha vært en uforskammet gjest som nærmest presset vertskapet til å gi henne forskjellige antikviteter hun fattet interesse for.

Ingenting av dette er med i «Downton Abbey»-filmen. Derimot er det som om tjenerne til kongeparet har fått de dårligere egenskapene deres - en av dem er fryktelig snobbete, en annen stjeler. De er de kjipe, slik at kongeparet kan få være uplettede og storsinnede. Det er i tråd med en gammel myte som alltid har vært brukt for å beskytte de kongelige mot kritikk, som går ut på at de selv alltid vil folket sitt vel, men at det er rådgiverne og portvokterne som holder dem på avstand fra slik vanlige mennesker har det, og gir dem dårlige råd. Det er ikke bare usant - det er så mange som søker kontakt med de kongelige at de må skjermes, og de trenger ikke å være avvisende selv så lenge de har ansatte som er det for dem - men det blokkerer for å snakke om de kongelige som feilbarlige mennesker, med gode og dårlige egenskaper, som gjør både heldige og uheldige valg. Det betyr så klart ikke at det ville vært bedre å fremstille kongen og dronningen som onde eller dumme, de var ingen av delene. Men det «Downton Abbey» fremstår som en Disney-film ved å blankskrubbe dem så til de grader.

Det er takknemlig å lage tv og film fra det gamle, klassedelte Storbritannia. Det gir anledning til å fryde seg over det snirklete seremonielle livet, de vakre kostymene og husene, og samtidig uffe seg over den sosiale urettferdigheten som opprettholdt dette systemet. Serien har vært en kolossal suksess i USA, der det britiske aristokratiet og monarkiet alltid har vært en eksotisk kilde til nysgjerrighet; disse fremmede og fascinerende menneskene som snakker samme språk, men likevel er så annerledes. Det virker som om «Downton Abbey»-filmen helst vil fortelle eventyr til det avstandsforelskede kjernepublikummet, langt fra virkeligheten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling