Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Derfor er flyktningpolitikken på et farlig spor

Ingen vil gjøre litt. Dermed gjør alle ingenting. Solidaritetsprinsippet i det europeiske flyktningesystemet er i ferd med å dø.

Kommentar

Norges uvilje mot å hente så mye som et eneste menneske fra de overfylte flyktningleirene i Hellas, er et perfekt eksempel på den låste flyktningsituasjonen i Europa.

Solidaritetsprinsippet er i ferd med å dø, og det skjer på bred front. Alle land har sin lokale forklaring, her hjemme går den omtrent slik:

Frp er ute av statsrådskontorene, Høyre sliter på meningsmålingene og trepartiregjeringen med. Arbeiderpartiet har sine egne problemer å stri med, og ser ikke ut til å ville ta politiske sjanser ved å strekke ut en hånd til flyktninger i leirene på øyene i Hellas.

Dermed er det nesten ikke engang et politisk press i Norge for å gjøre noe for folk i flyktningleirene i Hellas, som i Moria - bygget for 3000 og nå befolket av over 20 000. Hjelpeorganisasjoner trakk seg ut i helga. Flere aktivister – også norske – er blitt angrepet av det som skal være høyreekstreme grupper på jakt etter folk som hjelper flyktningene.

Innvandringsliberale KrF og Venstre er stille, antakelig vel vitende om at en indre opposisjon i denne saken også vil styrke Frp.

På sidelinja står Sylvi Listhaug klar til å angripe politiske aktører som viser snev av motstand, slik hun gjorde i en debatt på NRKs nyhetsmorgen denne uka. SVs Karin Andersen vil ha regjeringen til å hente noen av de foreldreløse barna fra leirene i Hellas, og fikk til svar at problemet med SVs politikk er at de vil åpne grensene våre for flyktningene.

Det er ikke SVs forslag. Slik blir likevel debatten om flyktningpolitikk i Europa i 2020 i løpet av sekunder.

I land som Ungarn og Polen avviser sterkt høyreorienterte regjeringer enhver tanke om å ta imot flyktninger som en del av en felleseuropeisk løsning. I andre europeiske land frykter man det populistiske høyre, og forsøker å unngå debatten i redsel for å tape den.

GRENSEKAMP: I følge flere medier viser denne videoen den greske kystvaktas forsøk på å få en gummibåt fra Tyrkia til å snu. Video: Tyrkiske myndigheter via AP Vis mer

Resultatet blir det samme: Ingen vil ta imot flyktninger. Systemet går i stå, og blir som en propp.

Klimadebatten sammenliknes ofte med flyktningedebatten, særlig tonen og polariseringen. Når det gjelder selve politikken, har den beveget seg i motsatt retning. Takk og lov.

I klimapolitikken er det en grunnleggende erkjennelse av at alle må bidra, selv om de største utslippene foregår et annet sted. Verdien av det internasjonale samarbeidet aksepteres, selv om det er vanskelig å få til. Summen av alle små bidrag er avgjørende for å få til de store, og for å skape politisk legitimitet.

Dette utfordres riktignok av partier som Fremskrittspartiet her hjemme, og er et klassisk trekk ved andre høyrepopulistiske partiers klimapolitikk.

I den europeiske flyktningedebatten har den internasjonale tilnærmingen nå nesten smuldret vekk, og er erstattet med en «hjelpe dem der de er»-strategi. Å betale seg ut av problemene har blitt løsningen, slik det lenge var i klimadebatten hvor kvotekjøp i utlandet ble betraktet som godt nok.

En slik løsning gir riktignok litt mer mening i flyktningpolitikken. De fleste flyktninger reiser kort, og de vil gjerne tilbake når forholdene gjør det mulig.

Men det fungerer bare opp til et visst punkt. Både Hellas, Tyrkia og Libya er nå blitt eksempler på at penger ikke kan løse alle problemer. Europa har kjøpt seg tid ved å sende store beløp til å hjelpe med håndteringen av flyktningestrømmene, men nå har pengene ikke lenger samme verdi.

Det menneskelige, fysiske og materielle presset – og dermed det politiske – blir for stort å bære for landene som nå må ta hele byrden. Da forsvinner også legitimiteten. Hvorfor skal befolkningen i Hellas akseptere at andre europeiske land ikke vil ta imot noen skarve tusen flyktninger hver når de spør om hjelp, når de selv sitter med over 100 000? I et land med skyhøy arbeidsledighet, statsgjeld til langt over pipa og en økonomi som er langt fra friskmeldt?

Det er slik europeisk flyktningpolitikk er blitt. Her hjemme bidrar vi på vår måte. Flyktninghjelpen foreslår å ta imot 750 fra Hellas, som et umiddelbart symboltiltak. Norsk folkehjelp foreslår 4000 over tid. Dette er ikke noen flyktningebølge. Dette er ikke som 30 000 asylsøkere til Norge i 2015.

Likevel virker det politisk umulig.

Styringspartiene i Norge smykker seg ofte med forsvar av menneskerettigheter, og framstiller seg som riddere av den internasjonale, liberale verdensordenen i kamp mot radikale krefter på begge fløyer.

I flyktningpolitikken har de likevel langt på vei gitt opp. Det er farlig. Da oppgir man selve grunntanken: At en moderat, men samtidig dedikert internasjonal samarbeidstanke er til det beste for alle parter. Byrdefordeling sikrer stabilitet ute og hjemme.

Hele Norges coronakart