FRIPRIS BEST: «Fri konkurranse kan i bidra til å heve kravene til kvalitet,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Morten Holm / NTB scanpix
FRIPRIS BEST: «Fri konkurranse kan i bidra til å heve kravene til kvalitet,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Morten Holm / NTB scanpixVis mer

Derfor er jeg mot boklov

Litteraturen trenger økt salg i volum for å styrke betydningen den har i samfunnet.


Tom Egeland skrev
i Dagens Næringsliv 14. mai om hvorfor han er for boklov. Jeg vil si noe om hvorfor jeg er imot. For tiden skriver jeg riktignok serielitteratur, som står utenfor særordninger og det gode selskap for øvrig, men jeg jobber hardt og målrettet for å utvikle meg som forfatter og ser for meg at jeg skal inn i «normalmarkedet».

«Få skjenker forfatterne en tanke,» skriver Egeland, i den betydningen at et fritt marked vil være skadelig for oss som yrkesgruppe, og litteraturen for øvrig. Det er da jeg blir så glødende uenig!

Frihet er et grunnleggende kriterium for at kreativitet skal leve og ekspandere. Enhver forfatter ønsker å nå ut til flest mulig lesere med sine bøker. Den muligheten maksimeres bare hvis markedet får regulere seg selv. Fri konkurranse kan i tillegg bidra til å heve kravene til kvalitet. Det har vi forfattere godt av på alle måter, både for å styrke motivasjonen, og fordi vi blir lykkeligere forfattere dersom anstrengelsene for å heve kvaliteten på det vi leverer trappes opp ytterligere i alle ledd.

Boklov, fastprisordninger og unntak fra konkurranseforskrifter kan være ødeleggende for motivasjonen til å skrive, som igjen kan føre til at utviklingen som forfatter stagnerer. Når jeg ser at bokloven sannsynligvis går igjennom, kjenner jeg på motivasjonssvikt hver eneste dag, som jeg må bruke unødig mye krefter på å kjempe imot. Tanken på at mine framtidige åndsverk skal inn i et marked som er regulert av staten på en slik måte at muligheten for å nå lesere begrenses, er veldig lite fristende. For å si det mildt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det frister mest å gi opp slik utallige forfattere har gjort før meg, og det får meg til å lure på om den egentlige grunnen til at mange har lagt vekk pennen, er at drømmene deres dør fordi mulighetene har mangler. Vi kan ha gått glipp av store talenter som ville ha gitt oss mye god litteratur, og vi kan ha gått glipp av en maksimal utvikling hos mange av de som er etablert. Det bør være et tankekors at ingen norsk forfatter har stått på nobellista på åtti år.

Forfattere, forlag og staten synes å være enige om at bokloven skal innføres. Mitt syn er at litteraturen så absolutt har en egenverdi som fortjener særbehandling. For å sikre bredden trenger vi innkjøpsordningen, stipendpolitikken og momsfritaket. Vi trenger mer. I et fristilt marked trenger vi subsidier på såkalt smal litteratur, slik at den hele tiden følger prisnivået på øvrig litteratur. Det vi ikke trenger er at staten skal legge føringer for hvem og hvor mange bøkene våre skal nå, og hvem og hvor mange som skal få ta del i litteraturens verdi. For det er det en boklov legger opp til. Det vi heller ikke trenger er unntak fra konkurranselovgivningen som fører til at bare noen få forlag får maksimalt ut av fortrinnene dette gir.

Å sikre bredden i litteraturen er viktig, men den må ikke bare være der, den må brukes også hvis den skal noen verdi. Det er statens ansvar å legge til rette for at begge deler kan skje. Vårt ansvar som forfattere er å skrive litteratur på et høyest mulig kvalitetsnivå som vil bidra til den gode samfunnsutviklingen staten ønsker. Forlagenes ansvar er å sikre kvaliteten, og at litteraturen når ut til flest mulig. Litteraturen trenger økt salg i volum for å styrke betydningen den har i samfunnet. Ingenting kan sikre det bedre enn en kombinasjon av tilgjengelighet, høy kvalitet og rimelig pris.