NOMINERT:  Kari Bremnes er en av få kvinner som har skrevet sangtekster på norsk i flere tiår. Hvorfor det? Foto: Anita Arntzen
NOMINERT: Kari Bremnes er en av få kvinner som har skrevet sangtekster på norsk i flere tiår. Hvorfor det? Foto: Anita ArntzenVis mer

Derfor er kjønnsbalansen pinlig skeiv

Norsk musikk mangler en Patti Smith, en Joni Mitchell, en Madonna. Hvorfor har så få kvinner skrevet på norsk før nå?

Kommentar

–Det MÅ da gå an å finne flere kvinnelige tekstforfattere enn dette?

I samarbeid med Bjørnson-festivalen arrangerer Dagbladet i år kåringen «Beste norske sangtekst gjennom tidene». Det er ingen tvil om at vi er inne i en gullalder for norskspråklig musikk. Det synges på norsk i alle sjangre, og da Bob Dylan ble tildelt nobelprisen i litteratur i fjor, var det en gyllen anledning til å trekke norske tekstforfattere fram i lyset. En jury bestående av Frida Ånnevik, Arne Borge, Gisle Selnes og jeg har nominert tretti sangtekster, fra Einar Skjeraasens «Danse mi vise» (1949) til Vilde Tuvs «Ensom cowgirl» (2016). Ved å gå inn på www.db.no/sangtekst kan publikum stemme på sin favorittekst.

Men blant de tretti nominerte tekstforfatterne er det bare fem kvinner.

Det var dette en debatt-tråd på feminist-forumet «Den selskabelige» syntes var problematisk.

Og for å svare helt enkelt: Ja, det er det.

I nominasjonsprosessen ble det raskt åpenbart at kjønnsfordelingen var pinlig skeiv. Noe annet var også iøynefallende: De fleste av de nominerte kvinnene hadde sin hovedproduksjon etter millenniumsskiftet.

Faktisk er fire av de fem låtene gitt ut etter 2010.

Først førte dette til kollektiv selvransakelse i juryen. Hadde vi, som debatt-tråden hos «De selskabelige» antydet, ikke lett godt nok? Vi gikk en runde til, uten at resultatet ble så mye bedre. Det var ikke akkurat manko på kvinnelige artister på seksti- og syttitallet, men så å si hver gang en artist var oppe til diskusjon, skrev hun ikke låtene selv. Utover nittitallet økte andelen kvinnelige tekstforfattere, men de fleste av disse skrev på engelsk. Det hjalp oss ikke, kåringen handler om å finne den beste norske teksten.

Til slutt kontaktet jeg Marta Breen, forfatter av «Piker, vin og sang – 50 år med jenter i norsk pop og rock». Var virkelighetsoppfatningen vår riktig? Var det få kvinnelige tekstforfattere i Norge på seksti- og syttitallet? Ja, sa hun, og hadde to forklaringer:

1. På den tida var det mange som hadde suksess med norske coverversjoner av engelske og amerikanske hits.

2. Den norske musikkbransjen var ekstremt mannsdominert.

Og hun la til: «Heldigvis er det mye bedre nå».

Det kan man se på nominasjonene.

Hensikten bak slike kåringer er å synliggjøre. Løfte fram artister som står for kvalitet, inspirere publikum til å oppsøke nye uttrykk. Skape debatt. En bieffekt er at det også synliggjør skeivheter og underliggende mekanismer som har preget feltet år etter år etter år.

Disse skeivhetene må ikke kamufleres.

De må studeres og diskuteres.

Og kanskje, hvis vi er heldige, fører diskusjonen til at en som har blitt forbigått kan bli trukket fram fra glemselen. Jeg krysser fingrene.

«Stem på din favorittekst på www.dagbladet.no/sangtekst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook