FINALEUKE:  Selv etter åtte sesonger med glimrende drama får «Paradise Hotel» fortsatt ikke den anerkjennelsen og respekten det fortjener, mener Dagbladets tv-anmelder. Foto: Rune Bendiksen / TV 3
FINALEUKE: Selv etter åtte sesonger med glimrende drama får «Paradise Hotel» fortsatt ikke den anerkjennelsen og respekten det fortjener, mener Dagbladets tv-anmelder. Foto: Rune Bendiksen / TV 3Vis mer

Derfor er «Paradise Hotel» smartere enn deg

I åtte sesonger har «Paradise Hotel» vært et av Norges beste tv-programmer.

Det er finaleuke i «Paradise Hotel». At serien i åtte sesonger har blitt ignorert av Gullruten er intet mindre enn en skandale. For «Paradise Hotel» er utvilsomt et av Norges beste tv-programmer.

Å avfeie Pærra som hjernedødt, depravert søppel er blitt ryggmargsrefleks for et selvtilfreds kommentariat. Deltagerne må skjermes! TV3 og seerne burde skamme seg! Felles for de fleste som stempler det som et sivilisasjonens endetidstegn er at de neppe har sett mer enn en knapp episode av serien, uten ønske om å forstå. Man er innom det i et par minutter, ser nakne kropper kun beskyttet av en bluferdig, digital sommerfugl, hører overfladiske samtaler om dagfyll og backstabbing, og har tilfreds fått alle sine fordommer bekreftet.

Men PH er så mye mer. Bak den skanky fasaden finnes en serie som går utenpå det aller meste av sitt slag. Den prøver ikke å skjule seg bak høyverdige premisser om å leve i ett med naturen, leke bondegård eller skipbrudden, men omfavner skamløst sin essens som konflikt-tv. Serien har ett mål: å maksimere sannsynligheten for krangel, kopulering og selvbedrag. Paradokset er at denne ur-formen for reality, via en mystisk alkymi, blir til noe langt større. Det nådeløse, allseende kameraet tar røntgenbilder av deltagernes sjel, og trykkokeren de lever i tvinger frem deres sanne jeg, og klarer å si noe grunnleggende og tidløst om den menneskelige tilstand. Sann mine ord: Paradise Hotel er smartere enn oss alle.

«Game of Thrones» med selvbruningskrem. Pærra er gresk tragedie med paraplydrinker, «Fluenes Herre» med ekstra kjønnshormoner, og «Game of Thrones» med selvbruningskrem. Det er simpelthen glimrende drama.

Høydepunktet for meg vil alltid være i sesong 5, da hotellets selvutnevnte cæsar, Kristian René, og hans ferske forlovede Tina, kunne sikre seg én finaleplass ved å krysse en linje i sanden og sende den andre hjem. Timeglasset renner ut, og plutselig rykker begge foten frem, samtidig. I paranoiaen dilemmaet hadde fremprovosert trodde begge at den andre var i ferd med å handle, og de krysset sitt Rubicon i sanden for å forråde før de selv ble forrådt. Ta den, Romeo og Julie. Forlovelsen ble brutt noen uker senere.

Ja da, vi ler. Vi ler så vi ikke gråter, over den gjenkjennelige og akk, så menneskelige dårskapen som ligger bak alt som skjer der inne. Vi ler fordi det, om ikke for Guds nåde, kunne vært oss. Kan du si med hånden på hjertet at du ikke også kunne bli klippet ned til en dobbeltmoralsk idiot hvis du hadde kamera på deg 24 timer i døgnet? Gratulerer, da er du enten et bedre menneske enn meg, eller en bedre løgner.