Derfor er vi i Afghanistan

DET ER LANGT langt fra Norge til Nord-Afghanistan, ikke bare i antall kilometer. Hvorfor skal norske ungdommer – med den risiko det innebærer – sikre freden så langt borte?

Aller først må vi erkjenne at «langt borte» ikke eksisterer lenger når vi tenker sikkerhets- og forsvarspolitikk. I dagens globaliserte samfunn blir fjerntliggende utfordringer veldig raskt en del av våre egne. Militær innsats utenfor eget nærområde har ikke bare en langsiktig positiv innvirkning på det samfunnet vi opererer i: Deltakelse i internasjonale operasjoner har også betydning for vår egen fremtidige sikkerhet. Ikke bare fordi den aktuelle konflikten i seg selv kan ekspandere eller føre til terroraksjoner i vår del av verden: Vår deltakelse i internasjonale operasjoner påvirker arbeidet for en internasjonal rettsorden og FNs status i verdenssamfunnet. Den bidrar også til å opprettholde et sterkt og relevant NATO, noe som fortsatt er av avgjørende betydning for forsvaret av vårt eget land.

AFGHANISTAN ER et land som etter årtier med borgerkrig gikk i oppløsning og ble et fristed for internasjonal terrorisme. Talibanregimet etterlot et samfunn i dyp nød, der de mest elementære menneskerettigheter var satt til side og hvor infrastrukturen var fullstendig ødelagt.

Under den sikkerhetsparaplyen ISAF-styrken har etablert, og der norske soldater bidrar, kan vi se betydelig fremgang på mange områder: Antallet barn som får skolegang er syvdoblet på fem år. 1,5 millioner jenter går i dag på skole mot ingen under Taliban-regimet. I samme periode er barnedødeligheten redusert med 26 prosent. 80 prosent av befolkningen har i dag tilgang på helsetjenester, mot åtte prosent under Taliban. Det er mange tilsvarende lyspunkter som viser nytten av vårt nærvær.

SOM FORSVARSMINISTER skal jeg imidlertid holde meg langt unna å tegne et glansbilde av situasjonen i Afghanistan. Den er åpenbart krevende, og kommer til å forbli krevende i lang tid fremover. Sikkerhetssituasjonen er vanskelig, ikke minst fordi Taliban har gått over til å bruke terrorliknende metoder som veibomber og selvmordsbombere. Dessverre er det slik at tallmessig ganske få opprørere gjennom slike metoder kan spre frykt og ødeleggelser over store områder.

Samtidig er den afghanske regjeringen fortsatt svak, korrupsjon er utbredt, politi og lokale myndigheter fungerer for dårlig, narkotikaproduksjonen er stor og befolkningen opplever fortsatt utrygghet som den største utfordringen i hverdagen. Løsningen på Afghanistans store utfordringer ligger altså først og fremst innenfor den sivile sektoren. Det dreier seg om å få til et fungerende styresett, å få orden på politiet, å få gjenoppbygd infrastrukturen og å sikre et av verdens fattigste land en rettferdig utvikling.

Da er det tre ting ting som blir helt avgjørende fremover:

Alt vi gjør må ha et afghansk eierskap. Alle deler av det internasjonale samfunnet må trekke i samme retning. Og sist men ikke minst; vi må sørge for at sikkerhetssituasjonen er slik at utviklingen kan videreføres.

NOE AV DET VIKTIGSTE Norge gjør i Afghanistan nå er å trene afghanske styrker. På sikt er det afghanerne selv som må sikre stabiliteten i landet. Den viktigste forutsetningen for at ISAF en dag kan trekke seg ut er altså at vi sørger for at afghanerne selv blir i stand til å gjøre jobben. Samtidig risikerer vi å miste befolkningens støtte hvis de ikke ser fremgang i det daglige. Soldatene våre ser klart hvordan utvikling skaper stabilitet og tillit til ISAF og det internasjonale samfunnet. Det er nettopp derfor den tidligere sjefen for ISAF, general Richards, sa at «flere veier er viktigere enn flere soldater».

Noen fremstiller det som et problem at vi bruker store ressurser på å ha militære styrker i Afghanistan. Det blir å snu saken på hodet. Erfaringene viser at sikkerhet og utvikling er gjensidig avhengige av hverandre. Skal vi klare å skape stabilitet er det i dag bruk for hver eneste soldat i ISAF-styrken.

Selv om Norge siden 2001 har gitt til sammen om lag 2,6 milliarder til sivil utviklingsbistand, er det dessverre slik at det internasjonale samfunnet som helhet bidrar altfor lite til den sivile gjenoppbyggingen. Den samlede internasjonale innsatsen har vært for lite målrettet og for dårlig koordinert. Det må vi gjøre noe med.

Vi må heller ikke undervurdere den betydningen et fremtidig stabilt Afghanistan vil ha i en region preget av store utfordringer. Landet ligger i et krysningspunkt mellom Kinas og Indias fremvekst som økonomiske og militære stormakter, Pakistans store indre uroligheter, tidligere sovjetiske randrepublikkers store utfordringer og et Iran med ambisjoner om å bli en fremtidig kjernevåpenmakt. Det denne regionen minst av alt trenger er et ustabilt Afghanistan i sentrum.

VÅR REGJERING er tilhenger av et fortsatt sterkt militært nærvær i Afghanistan. Samtidig må det internasjonale samfunnet øke den sivile innsatsen og koordinere den samlede innsatsen bedre. Formålet med det langsiktige norske engasjementet i Afghanistan er å styrke den folkevalgte afghanske regjeringen, stabilisere og gjenoppbygge landet og skape en politisk prosess som inkluderer flest mulig afghanere.

Derfor er ikke det viktigste spørsmålet nå hvor raskt styrkene kan hentes hjem. Vi er ikke der ennå hvor vi kan sette en sluttdato for oppdraget. Derimot kan vi beskrive hvilken sluttsituasjon som må oppfylles for at det militære oppdraget kan avsluttes. Det er når afghanerne selv er i stand til å ivareta sin egen sikkerhet som forutsetning for videre utvikling.