Derfor forlater jeg psykiatrien

Jeg er ikke i tvil om at forholdene de siste årene er blitt forverret både for pasientene og for de ansatte i det psykiske helsevernet, skriver psykolog Anne Skard som forlater psykiatrien fordi hun stadig har måttet gå på akkord med egne faglige vurderinger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ETTER VEL 13 ÅR som psykolog på psykiatriske poliklinikker og sykehusavdelinger ulike steder i landet, har jeg nå sagt takk for meg. Jeg verken kan eller vil lenger leve med stadig å måtte gå på akkord med egne faglige vurderinger, konstant ha dårlig samvittighet overfor pasientene og alt jeg burde ha gjort, og en arbeidsdag hvor stadig mer av tiden må brukes til aktiviteter som til dels virker meningsløse. Det har vært sagt mange fagre ord de siste årene om styrking av psykisk helsevern. I 2001 fikk vi fire nye helselover, som alle har pasientens rettigheter i sentrum. Vi har hørt om opptrappingsplaner, satsing og økte ressurser. Og jeg betviler ikke de gode hensiktene. Men hvordan ser virkeligheten ut innen psykisk helsevern i dag?

JEG ER IKKE I TVIL om at forholdene de siste årene er blitt forverret både for pasientene og for de ansatte i det psykiske helsevernet. Psykiske lidelser er mindre tabubelagt og flere ber om hjelp. Men antallet behandlere har ikke økt i samme takt. Resultatet er at flere får avslag på sine søknader, og de som slipper gjennom nåløyet, får et minimum av det de trenger. Søknader fra mennesker som opplagt har behov for hjelp må avslås, pasienter skrives ut tidligere enn de burde fra sykehusavdelinger, og behandlinger må avsluttes selv om pasienten både ønsker og trenger mer. Dette er tungt for behandlerne, og man kan bare tenke seg hvordan det oppleves av pasientene. Men fordi andre står i kø med enda større behov, har vi ikke noe valg. Psykisk helsevern blir sorteringssentraler, hvor hovedspørsmålet er hvem som kan overta ansvaret for den videre oppfølging av pasienten. Lovgiverne har helt sikkert ønsket å sikre at pasientene får det tilbudet de har behov for, at deres rettigheter blir ivaretatt, at makt ikke blir misbrukt, at de ulike leddene i behandlingskjeden samarbeider, osv. Men resultatet av alle lovbestemmelsene er at stadig mer av behandlernes arbeidstid går med til dokumentasjon av alt vi foretar oss, telefoner for å informere eller gjøre avtaler, samarbeidsmøter, individuelle planer, uttalelser til kontroll-kommisjoner, etc. For noen pasienter er dette både nødvendig og bra, men for andre er mye overflødig og virker meningsløst. Og lovpåleggene er nå så omfattende at tilbudet til pasientene er blitt dårligere. Når behandlere må bruke stadig mer av sin arbeidstid til dokumentasjon og administrasjon, blir det mindre tid igjen til det pasientene har mest behov for, nemlig direkte behandlingskontakt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer