I teorien er det bred politisk enighet om at Norge skal føre en ansvarlig våpenhandel tuftet på demokratiske og menneskerettslige prinsipper. Men i praksis har lettvintheter og økonomiske interesser ofte fått råde. Det er på tide å rydde opp. Steg én er å flytte håndhevelsen av eksportkontrollregelverket fra regjeringen til et uavhengig organ. Regjeringen har selv betydelige interesser i norsk våpeneksport, og er derfor ikke det rette organet til å implementere reglene.

Eksportkontroll i teorien. Våpenhandelen har alltid vært kontroversiell. På begynnelsen av 1900-tallet var myndighetene skeptiske til eksport av våpen og militært materiell, men tolererte etter hvert at norske bedrifter solgte våpen og ammunisjon til utlandet. Begrunnelsen var at eksport var et helt nødvendig virkemiddel dersom våpenindustrien, og dermed Norges forsvarsevne og beredskap, skulle bestå i fredstid. Samtidig beholdt myndighetene retten til å nekte eksport av politiske eller etiske hensyn. Mesteparten av dagens eksport går til Sverige, Finland og Nato-land.

Den 11. mars 1959 erklærte Gerhardsen-regjeringen at det styrende prinsippet for eksport av militært materiell «bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Senere samme dag tok Stortinget regjeringens erklæring formelt «til etterretning», og besluttet at «eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område». I 1997 presiserte et enstemmig Storting at den «omhyggelige vurdering[en]» nevnt i 1959 måtte omfatte «spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».