TRIUMF: Tahrir-plassen i Kairo våren 2011. Så gikk det meste galt. Foto: AFP/MISAM SALEH/Scaipix
TRIUMF: Tahrir-plassen i Kairo våren 2011. Så gikk det meste galt. Foto: AFP/MISAM SALEH/ScaipixVis mer

Derfor gikk det galt i Den arabiske våren

Det har gått ut en befaling fra den selvutnevnte kalif Abu Bakr al-Baghdadi i IS. Befalingen er: Drep, drep, drep for fote.

Kommentar

DENNE UKAS terror i Istanbul og Jakarta forteller oss det selvsagte, at jo mer Den islamske staten (IS) blir presset i Syria og Irak, jo voldsommere slår de tilbake med sin terror. IS viser nå styrke med å ramme både sentrum for turismen i Istanbul, og midt i sentrum av Jakarta, hovedstaden i det mest folkerike islamske landet i verden, Indonesia.

Med en dags mellomrom slår de til i byen som ligger ved Europas port, og langt inne i Asia. Men bølgen av terror som nå slippes løs på oss stiller et videre spørsmål. Hvordan ble disse - i mange betydninger - voldsomme kreftene skapt?

DEN ARABISKE VÅREN i 2011 bar i seg fagre løfter om en bedre og mer demokratisk framtid for den arabiske verden. På Tahrir-plassen i Kairo satt den urbane middelklassens barn og leste den pensjonerte amerikanske ikke-volds tenkeren, og professsoren i statsvitenskap, Gene Sharps bok, «Fra diktatur til demokrati».

Demonstrasjonene hadde spredd seg fra nabolandet Tunisia der den mangeårige auroritære presidenten Zine al-Abidine Ben Ali flyktet 14. januar.

BÅDE I HOVEDSTADEN Tunis og i Kairo i Egypt var det antiautoritære opprør under utvikling. Mellom slagene med diktator og general Hosni Mubaraks politi kunne demonstrantene nikke gjenkjennende til Sharps revolusjons-maunal om at herskeren tar tapt når folket ikke lenger adlyder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det var nettopp det som skjedde i Kairo i 2011; folket adlød ikke. Herskeren var kledd naken, keiseren hadde ikke klær. Og snart var det Mubarak som satt i fengsel, mens Egypt forberedte seg på demokratiske valg.

DEN ARABISKE våren spredte seg til Libya og Jemen. Med NATO som opposisjonens effektive flyvåpen var Libyas Muammar Kadhafi snart drept av mobben, og i februar 2012 rømte Jemens diktator Ali Abdullah Saleh. Fire autokrater var forsvunnet på et år. Var det sånn det gikk når folket sto sammen?

Opprøret hadde spredd seg til Syria, inspirert av framgangen andre steder. Der slo imidlertid president Bashar al-Assad hardt tilbake. Samtidig gikk både Libya og Yemen etter hvert opp i liminga. Den arabiske våren var allerede i ferd med å bli en katastrofe.

ÅRET ETTER, i 2013, var middelklassen tilbake på Tahrir-plassen i Kairo. Der demonstrerte de nå mot den demokratisk valgte islamistiske presidenten Mohammed Mursi, som ble valgt et år i forveien. Folket jublet da de militære kom tilbake og kastet Mursi i et kupp. Men med general og øverstkommanderende Abdel Fattah al-Sisi skulle middelklassen snart oppdage at de bare hadde fått en Mubarak tilbake i en ny utstopping.

Nå var Den arabiske våren i ferd med å bli et mareritt. I Egypt var man tilbake til start. I Libya og Yemen var det fullt kaos. Og i Syria var en fullkommen katastrofe i ferd med å utfolde seg, og Den islamske stat etablerte det de kalte sitt kalifat av død og terror.

HVA GIKK GALT? Det er åpenbart at det å styrte herskeren ikke var nok. Demokratiske institusjoner fantes ikke, bortsett fra til en viss grad i Tunisia. Institusjoner lot seg uansett ikke bygge over natta. Da Vesten verbalt støttet opp om opprørene mot despotene, begikk man i prinsippet den samme feil som USA og Storbritannia gjorde da de invaderte Irak i 2003. Man avsatte et regime uten å vite hva man skulle erstatte det med.

DET DEN arabiske våren har vist er at det er kraft i sivil motstand. Kanskje av og til for mye kraft. I Syria var den sivile motstanden like sterk som presidenten, men uavgjort er - som vi nå vet - et dårlig resultat for begge. Det andre vi har lært er at maktvakuum er livsfarlig, det viser situasjonen i Libya og Jemen.

Uten en troverdig plan for å fylle maktvakuumet når herskeren faller, er sivil ulydighet et dårlig våpen. Sivil ulydighet fungerte i Serbia i 1999 da Slobodan Milisevic ble styrtet, i Georgia i 2003, da Eduard Sjevardnadse ble styrtet, og i Ukraina i 2004 og 2014 da Viktor Janukovitsj ble styrtet begge ganger. Men det var fordi man der hadde institusjoner som kunne fungere når herskeren var kastet.

Det viste Den arabiske våren.