Brannen i Notre Dame

Derfor gjorde det fysisk vondt å se Notre-Dame brenne

Et besøk i den ikoniske katedralen gir deg følelsen av å være liten og stor samtidig.

VANTRO: Mandagens brann var en sjokkartet bekreftelse på noe man strengt tatt allerede visste: At noe som var vart så lenge likevel kan være så skjørt. Foto: Ludovic Marin / AP / Scanpix
VANTRO: Mandagens brann var en sjokkartet bekreftelse på noe man strengt tatt allerede visste: At noe som var vart så lenge likevel kan være så skjørt. Foto: Ludovic Marin / AP / ScanpixVis mer
Kommentar

Det føltes faktisk uutholdelig: Bildene av flammene og søylene av røyk som sto opp fra Notre-Dame-katedralen i Paris, synet av spiret som knakk som en tannpirker. Det kommer mange tunge nyhetssaker i året, mange som, i motsetning til denne, handler om store tap av menneskeliv. Likevel var det nesten fysisk smertefullt da Notre-Dame brant. Sosiale medier flommet over av en vantro som tydet på at følelsen var felles.

For det første hadde nok forferdelsen å gjøre med at så mange har opplevd å stå foran og inni Notre-Dame. Det er et ikonisk bygg, umiddelbart gjenkjennelig på bilder og på film, samtidig som bildene ikke kan gjenskape den særegne følelsen av faktisk å være der. Katedralen har vært det mest berømte stedet der man kan erfare hvordan det er å være omsluttet av gotisk arkitektur, av bygningsformen som erstattet den mer kompakte, romanske stilen tidlig i middelalderen. De gotiske katedralene er enorme byggverk som liksom svimler oppover, som omgir deg av en skog av slanke, vertikale linjer; de er kolossale og lette samtidig, også takket være de store, spissede vinduene.

Samtidig har Notre-Dame et vell av ornamenter, fra de uttrykksfulle «gargoylene», monstrene, på taket, til blomster, rosetter og de talløse avbildningene av helgener og dyr. De svære strukturene går sammen med tusenvis av små detaljer og skaper en helhet det er vanskelig å se seg mett på.

For det andre er Notre-Dame et steinvitne til historien, planlagt og bygget av mennesker som visste de aldri ville få se den stå ferdig. Gjennom alle historiske epoker siden har den stått der, urokkelig, i bakgrunnen. Det er noe sjokkerende over å bli stilt overfor beviset på at noe så varig også er så skjørt.

Med andre ord er Notre-Dame et av de stedene som gir deg en følelse av litenhet. Katedralen gjør deg akutt klar over at ditt eget omfang og din egen historiske rekkevidde er begrenset, samtidig som du er vitne til hva mennesker som sådan, sivilisasjonen som sådan, kan få til, hvis folk er stormannsgale nok til å tenke så voldsomt og samtidig ydmyke nok til å utføre det nitide, århundrelange arbeidet som skal til.

Mitt Notre-Dame er ikke ditt Notre-Dame. Av de millionene av mennesker som årlig har besøkt kirken, har mange hatt en annen respons enn denne. For den som er religiøs vil besøket ha en åndelig dimensjon. For den som stritter imot en pålagt ærbødighet overfor fortidens minnesmerker, kan reaksjonen være ubehag og opposisjon. Men er nok ikke så mange som er likegyldige. Det er omgivelser som nærmest tvinger frem en umiddelbar, indre respons.

Det er mange grunner til at mandagens brann føltes så knusende, men dette er nok noen av dem. Desto sterkere var følelsen av lettelse over nyhetssakene tirsdag morgen, som var preget av forsiktig optimisme. Mesteparten av det eldgamle taket er tapt, det samme er spiret fra 1800-tallet. Men skallet og strukturen er intakt, delvis på grunn av middelalderarkitektene som faktisk konstruerte katedralen slik at det skulle bli vanskeligere for en brann å spre seg.

Men det er mye ingen kan si med sikkerhet ennå, som hvor store skader brannen og slukningsarbeidet har gjort på det som fremdeles står. Uansett er det greit å ha i mente at et bygg som Notre-Dame ikke var arkitektonisk «rent». Gjennom hundreårene har det blitt lappet og limt på, endret etter skiftende mote og kongelige luner, utfra rådende budsjetter og vekslende ansvarsfølelse.

Det er uunngåelig at brannen på mandag ikke blir fulgt av en grundig og kritisk debatt om restaureringsarbeidet som foregikk da brannen begynte og hvilke feilvurderinger som eventuelt er gjort. Renoveringen ble også satt i gang etter årevis med krangling mellom staten og kirken om hvem som hadde det kostbare, men lite glamorøse ansvaret for å vedlikeholde nasjonalskatten, mens katedralen selv ble mer og mer vanskjøttet. Mange av de som tyr til de store ordene nå, har jobbet beinhardt for å unngå å måtte ta ansvar for at katedralen skulle få nødvendige reparasjoner.

Når den kommende, rådyre restaureringen settes i gang blir det derfor ikke bare inngrep i et historisk bygg, men også en ny tilførsel i en lang prosess der historien uansett gir og tar. Så er det bare å krysse fingrene så hardt man kan og håpe at nærværet av dette spesielle gotiske, av følelsen av storhet og litenhet samtidig, fremdeles vil være der.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.