||| BOK: Mens India var på vei mot selvstendighet og splittelse, dro den svenske journalisten Barbro Alving fra Göteborg til New Delhi for å ta temperaturen på den nye geopolitiske virkeligheten (temperaturen var høy denne dagen i slutten av april 1947, omtrent 42 grader i skyggen). Håpet var å få en samtale med den korte, skallede og magre mannen som hadde bidratt til at India snart kunne feire sin ferske frihet, men som nå sørget over blodsutgytelsen som fant sted fordi det gikk mot en deling av landet: Advokaten, skribenten og ikke-voldsforkjemperen Mohandas Karamchand Gandhi. Han hadde ikke tid og avviste Alving flere ganger. Hun ga ikke opp, og fikk til slutt mast seg til to minutter. Hennes eneste spørsmål lød slik: «Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Han så resignert tilbake på journalisten og svarte: «Madam, du kan skrive i avisa di at India aldri har fulgt min vei».

I oktober i år var det 140 år siden Gandhi ble født og jubileet ble markert over hele India. De fleste synes å være enig om at han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i det 20. århundret, men både i og utenfor India debatteres det med jevne mellomrom om det er noe igjen av Gandhis arv i dagens India, hva som eventuelt bør løftes fram og hva som hører hjemme på skraphaugen. På den ene siden har vi forfattere som Pavan K. Varma, som i sin debattbok «Being Indian» argumenterer for at forestillingen om at India er en fredsnasjon, er villedende (stikkord: atomvåpen, kriger mot Pakistan, drap på statsledere) og at denne myten må destrueres for at India skal få sin rettmessige plass blant det 21. århundrets stormakter. På den andre siden har vi kapasiteter som nobelprisvinner Amartya Sen. Han hevder at Indias historiske identitet er toleranse, forsoning og fred og at Gandhi bare var én i rekken av pådrivere for disse verdiene. Derfor er, og bør India være, et forbilde for verden.