VIL UT AV EU: Eline Storeide, tidligere ansatt i EU-vennlige Høyre, jobber nå for Vote Leave, den offisielle kampanjen for å ta Storbritannia ut av EU.
 Foto: James Fraser<div><br></div>
VIL UT AV EU: Eline Storeide, tidligere ansatt i EU-vennlige Høyre, jobber nå for Vote Leave, den offisielle kampanjen for å ta Storbritannia ut av EU. Foto: James Fraser

Vis mer

Derfor jobber jeg for at Storbritannia skal forlate EU

Britenes viktigste valg på mange tiår. Norske Eline Storeide jobber for Vote Leave.

Meninger

Hører britene hjemme i Den europeiske union eller er Storbritannia bedre tjent utenfor? Klokka 22.00 torsdag vil det være avgjort - i alle fall i denne runden.

Kampanjen som ønsker at Storbritannia skal forbli i Den europeiske union argumenterer for reform av EU, men sier kostnadene av Brexit er for store. Kampanjen som vil ta Storbritannia ut av EU, mener statsminister David Camerons forhandlinger med Brussel viste at EU har mistet evnen til å reformere seg selv. EU er på vei til å bli en politisk union, og de som hevder noe annet evner ikke å anerkjenne at euroen skapte eurokrisen og at Schengen skapte schengenkrisen.

Uansett utfall, sier ordskiftet mer enn nok. EU er ikke lenger det EU-velgerne sluttet seg til. Det ble lovet at en ikke ville få et teknokratisk overformynderi som forkler konsolidering av mer makt til elitene som et verdifellesskap. Jeg har hørt mange briter si de har ventet for lenge på denne folkeavstemningen.

Det er ikke første gang Storbritannia går til urnene for å ta det noe bakvendte valget om å videreføre samarbeid inngått på folkevalgt plan som mangler folkets samtykke. Først to år og ett regjeringsskifte etter at Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesskap (EF) i 1973, fikk folket si sin mening om saken. I løpet av de siste førti årene har EF mutert til EU. Mange av dem som stemte for videre medlemskap i EF i 1975, kommer i 2016 til å stemme for å melde seg ut av EU. Jeg forstår dem godt. EF er ikke EU, og bare eliten ønsker en politisk union.

JOBBER FOR VOTE LEAVE: Eline Storeide er student og tilhenger av et Storbritannia utenfor EU. &nbsp;Foto: James Fraser
JOBBER FOR VOTE LEAVE: Eline Storeide er student og tilhenger av et Storbritannia utenfor EU.  Foto: James Fraser Vis mer

Selv er jeg medlem av og tidligere ansatt i EU-vennlige Høyre, og jeg har arbeidet for tankesmien til sentrum-høyrepartiet EPP. Jeg reiste fra Norge som EU-skeptiker og kom hjem fra Brussel som helfrelst tilhenger. Sakte, men sikkert har jeg innsett hvor vanskelig det er å rettferdiggjøre at et frihandelsområde er blitt et ideologisk prosjekt uten magemål - et prosjekt som ikke anerkjenner folkets ønsker eller forsøker å kommunisere med dem. Prosjektet skulle gagne hver enkelt stat, men konsoliderer i realiteten stadig mer makt til Brussel på bekostning av medlemslandene.

Det er bakgrunnen for at jeg i dag jobber med besøkene til parlamentarikere og ministere rundt omkring i Storbritannia for Vote Leave - den offisielle kampanjen for å ta Storbritannia ut av EU. Da jeg ble tilbudt jobb tok jeg betenkningstid; jeg visste det ville være kontroversielt i de kretsene jeg vanker i, og jeg ville tro på det jeg arbeider for. Jeg mener imidlertid det er i Storbritannias beste interesse å forlate EU.

Samtidig mener jeg det er i EUs beste interesse at Storbritannia forlater samarbeidet. Det politiske sjokket kan forhåpentligvis inspirere sårt etterlengtede reformer. Først og fremst må målet om føderalstaten og en «stadig tettere union» legges på skraphaugen. Det innebærer å fjerne formuleringen fra traktatene og nekte EU-domstolen å misbruke begrepet som grunnlag for å strippe nasjonalstaten for makt.

Jeg mener også at Brexit er i Norges interesse. Vi behøver et fornuftig land med politisk og økonomisk tyngde i vår leir. Det er rart at dette åpenbare poenget synes å ha gått våre folkevalgte og norske kommentatorer hus forbi.

Det er mange inspirerende stemmer i den offisielle Leave-leiren. Boris Johnson og justisminister Michael Gove taler sin egen sjef midt imot. For min del er det, overraskende nok, en tyskfødt parlamentariker fra Labour som har overbevist meg mest. Gisela Stuart var med på å utforme EUs grunnlov for godt over ti år siden, og allerede da uttrykte hun bekymring over at ingen av hennes likemenn og -kvinner spurte seg hvorvidt europeere ønsket stadig tettere integrasjon.

Denne ukens valg handler mer om verdier og identitet enn om praktiske, politiske løsninger. Storbritannia er verdens femte største økonomi, øyriket har ikke blitt invadert på nesten 1000 år, har høy global anskuelse og lar seg ikke diktere av fjerne myndigheter. Spørsmålet om EU-medlemskap forener politikere på tvers av alle leire.

De som ønsker Brexit viser til ideen om at briter selv skal få avgjøre hva deres penger går til, prioritere nasjonale oppgaver før en sender penger til andre land og at britiske velgere skal ha sjansen til å stemme ut representanter i lovgivende forsamling som ikke agerer og reagerer til folkets beste. Ingen benekter det demokratiske underskuddet i EU. Vi kan ikke lenger late som om mer EU er løsningen på problemene EU selv har skapt.

Dette er ikke et lett valg, og få bestrider at et samarbeid på tvers av landegrenser er essensielt for enhver liberal økonomi. Stridens kjerne ligger i hvilken type samarbeid en skal inngå - og i dette tilfellet, tilpasse. Brexit betyr ikke at Storbritannia melder seg ut av Europa og det som rører seg på kontinentet. Brexit betyr helt enkelt at en får en ny prototyp på tilknytning til Brussel. Storbritannia vil gjenvinne seter i internasjonale organer, kunne fremforhandle frihandelsavtaler med land utenfor EU, være fritatt fra, blant annet, felles fiskeri- og landbrukspolitikk samt ha større innflytelse over hva penger som spyttes inn i EU-maskineriet går til. Sammen med Norge vil Storbritannia virke for et bedre Europa og, om Brussel kjenner sin besøkelsestid, et bedre EU.

Det kan være vanskelig for oss som utenforstående å forstå hvorfor briter, på tross av at en vet at det vil smerte, er forberedt på den kortsiktige usikkerheten som vil følge ved Brexit. Briter stemmer for å forlate unionen på tross av de kortsiktige konsekvensene, fordi de ønsker de langsiktige resultatene. Så bør det også nevnes at landet ble spådd nord og ned da britene valgte å ikke innføre euro, og vi vet alle hvordan det gikk. Til syvende og sist er det opp til det britiske folk å avgjøre hvorvidt EU-medlemskap er forenelig med britisk identitet. Det som er sikkert er at det er vanskelig å spå konsekvensene av noe som aldri før er gjort.

Finnes det egentlig noen bedre rustet til å ta dette steget enn det britiske folk?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook