Derfor klarer Musharraf seg

Den slu generalen og presidenten har ikke bare overlevd krise etter krise, han har også blomstret ved makten, skriver Prevez Hoodbhoy.

DEN SISTE TIDENS trusler fra Bush-administrasjonen om å stoppe milliarder av dollar i bistand til Pakistan har utløst panikk i regjeringskretser. Og ifølge den pakistanske ambassadøren i Washington ville amerikanske militære angrep rettet mot al-Qaidas og Talibans tilfluktssteder inne i Pakistans stammeområder gjøre Pakistan ustabilt og muligens kunne føre til at general Pervez Musharraf mistet makten. Men hvor bekymret burde pakistanske myndigheter egentlig være når de står overfor voksende amerikansk press for å bli kvitt de militante islamistene?Til tross for litt frustrasjon nå og da er det usannsynlig at USA vil vende seg mot en trofast - og avhengig - alliert, spesielt en alliert der lederen har et nært personlig forhold til Bush. Og på grunn av mangelen på en organisert opposisjon vil heller ikke folkets sinne over Musharrafs pro-amerikanske politikk gjøre regimet hans ustabilt. Den slu generalen og presidenten har ikke bare overlevd krise etter krise, han har også blomstret ved makten.

HVORDAN FÅR HAN det til? Svaret ligger i en finslipt strategi, perfeksjonert gjennom mange år, der han sjonglerer med amerikanske krav og interessene til lokale etterretningssjefer, mullaer, stammeledere, korrupte politikere og en skare av lykkejegere. Et slør av intriger og skumle aktører skjuler detaljene, men prioriteringen er åpenbar.Først og fremst må amerikanernes utålmodighet holdes i sjakk. Pakistan forventes å levere resultater når det gjelder al-Qaida og Taliban. Men hele potten må ikke brukes opp på en gang. For eksempel da USAs visepresident Dick Cheney kom til Islamabad tidlig i mars og truet med bistandskutt og direkte amerikanske aksjoner mot militante islamister, talte han ikke for døve ører. Rett før det umerkede flyet hans landet, kunne Pakistan kunngjøre at de hadde fanget Mullah Obaidullah i Quetta. Obaidullah var nestkommanderende for Taliban-lederen Mullah Omar, som har holdt seg godt skjult. Det var utlovet en dusør på 1 million dollar for Obaidullah, og han var den øverste Taliban-lederen som var tatt siden november 2001.Arrestasjonen av Obaidullah ble gjennomført motvillig og framhever det pakistanske militærets tvetydige forhold til Taliban. Til tross for at over 700 pakistanere har dødd i kampene, ønsker mange i Musharrafs hær å beholde Taliban som kvasiallierte. For når amerikanerne en dag forlater Afghanistan, vil Taliban gi Pakistan den «strategiske dybden» landet trenger mot India. Så til irritasjon for Afghanistans president Hamid Karzai, er Quetta fortsatt et sentrum for Taliban-basert opposisjon mot hans regime.

ET ANNET ASPEKT ved Musharrafs strategi er å skape et gjensidig fordelaktig forhold til islamistene. Dette er et kinkig problem. Musharraf kan ikke la mullaene bli for sterke. Mullaene regner på sin side Musharraf som en representant for den store Satan - USA - og dermed en forræder mot islam.Likevel har Musharrafs folk på dyktig vis knust det største islamske opposisjonspartiet, Muttahida Majlis-e-Amal (MMA), med bestikkelser, utpressing og intern splid fremkalt av infiltratører. Som en del av byttehandelen kan terroristledere som offisielt sitter i husarrest - for eksempel Maulana Masood Azhar og Hafiz Saeed - fortsatt åpne kontorer, tale på møter og fritt forkynne jihad.Slik ettergivelse har sin pris. Dette ses tydelig i Islamabad, der studenter bevæpnet med Kalashnikov-geværer de siste to månedene åpent har trosset staten. Dette har skjedd etter en ordre fra regjeringen om at flere dusin ulovlig bygde moskeer og religiøse skoler skulle rives. Regjeringen ble skremt av de desperate studentene, så de nølte, og deretter ga de seg. I en dramatisk snuoperasjon lovet Musharrafs minister for religiøse anliggender, sønnen til den tidligere diktatoren general Zia ul-Haq, å bygge opp igjen ødelagte moskeer, og han la til og med ned den symbolske første steinen på en av byggeplassene.

DET TREDJE ELEMENTET i Musharrafs strategi er mer positivt: Han vet at han må gjøre noe riktig - og også at han må bli sett mens han gjør det. Dette er viktig for hans image som en nylig framvokst verdensleder, med løfter om moderat islam i et hav av ekstremisme.Noe av det Musharraf har oppnådd, er viktig. Forholdet til India er blitt bedre, det pakistanskstøttede opprøret i Kashmir er redusert, en lov for beskyttelse av kvinner ble vedtatt til tross for motstand fra islamistene, og en krass læreplan for den offentlige skolen, som la stor vekt på jihad og martyrdom, er blitt tonet ned. Men de som lever med våpen i hånd, er villige til å dø på samme vis, og Musharraf tar ingen sjanser. Han vet at den virkelige trusselen mot hans makt - og hans liv - kommer fra hans egen krets - militæret. Derfor er han blitt besatt av å detaljstyre alt fra troppebevegelser og spesielle begivenheter til utnevnelser og forfremmelser, som alt krever hans personlige godkjenningsstempel. Svorne islamister, som tidligere ble foretrukket, er nå ute, og noen soldater som er anklaget for opprør, har fått dødsstraff.

SELV OM DETTE ytterligere har forsterket skillelinjene mellom tilhengere og motstandere av USA i hæren, blant både høyere og lavere befal, forventer Musharraf åpenbart å forbli president i lang tid etter valget i oktober 2007, og også å forlenge perioden som øverstkommanderende for hæren. For å få til dette gjør han det som må gjøres. Prinsipper og regler kan tøyes.Man skulle ha trodd amerikanerne visste bedre enn å satse alt på en mann som kan være borte i morgen. Men utover det å pumpe inn dollar og støtte Musharraf og militæret hans, ser USA ut til å være hjelpeløse når det gjelder Pakistan og landets problemer med sosial utvikling. Når det å beseire al-Qaida og Taliban er USAs eneste synlige mål, er det ikke overraskende at USA fortsatt er enormt upopulært blant pakistanerne, noe som tvinger Musharraf til å fortsette sitt farlige balansenummer. © Project Syndicate, 2007.