Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ricky Gervais sparket mot Hollywood:

Derfor krangler de om komikeren

Striden om Ricky Gervais' Golden Globe-opptreden viser hvor vanskelig det er å være komiker for et polarisert publikum

GOLDEN GLOBE: Ricky Gervais and Jane Fallon på Golden Globe Awards. Foto: MEGA
GOLDEN GLOBE: Ricky Gervais and Jane Fallon på Golden Globe Awards. Foto: MEGA Vis mer
Kommentar

Bildet av Tom Hanks som smilte et tvunget smil, et smil som signaliserte at han egentlig ikke smilte i det hele tatt, gikk raskt verden rundt etter utdelingen av Hollywoods Golden Globe-priser denne helgen. Skuespilleren satte opp ikke-smilet under åpningsmonologen til komiker Ricky Gervais, som ledet showet. Gervais gjorde krast narr av de pyntede berømthetene i salen, og ble gjenstand for både begeistring og heftige diskusjoner i timene og dagene etter utdelingen.

Ikke minst ble den raskt tatt til inntekt for høyresiden, i alle fall den delen av høyresiden som avskyr alle som kan plasseres i en sekk med påskriften «liberal elite». Denne umiddelbare polariseringen skjer liksom helt av seg selv, til forbløffelse og irritasjon for den selverklærte sosialisten Gervais.

Men sånn går det når du står foran et rom fullt av filmstjerner og kaller dem hyklere. Gervais’ pekte på at filmene og seriene som var nominert til Golden Globe-priser, og alle de moralsk oppbyggelige budskapene om å gjøre det rette, var finansiert av store, globale selskaper med etisk tvilsomme CV’er.

«Hvis IS startet en strømmetjeneste ville dere vært på tråden med agenten deres, ville dere ikke?», sa Gervais ut i salen. «Så hvis dere vinner en pris i kveld, ikke bruk den som et påskudd for å holde en politisk tale. Dere kan ikke belære publikum om noe som helst. Dere vet ingenting om den virkelige verden. De fleste av dere har tilbrakt mindre tid på skolebenken enn Greta Thunberg».

Presidentsønn Donald Trump jr. og den tidligere Breitbart-redaktøren Ben Shapiro var blant dem som henrykt hyllet Gervais på Twitter, mens mange mer konvensjonelle kritikere kunne styre sin begeistring. Det interessante var at Gervais straks ble forstått som en som tok parti i den evige kulturkrigen, ikke en komiker som er tilbøyelig til å sparke mot all dobbeltmoral han ser. Reaksjonen følger logikken som sier at min fiendes fiende er min venn. At komikeren kanskje er alles fiende, og dermed ingens, blir ikke tatt med i betraktningen i det bipolare debattklimaet.

Ricky Gervais er åpen om en rekke synspunkter som plasserer ham verdimessig på parti med progressive krefter i samfunnet. Han er sterkt kritisk til religion, skyter gjerne mot store korporasjoner og innflytelsen de har, og beskriver seg selv som en del av en komikergenerasjon som tok et oppgjør med rasistiske og homofobiske forgjengere. Likevel er han omstridt, fordi han pukker på retten til å fornærme, og til å vitse om det han synes er verd å vitse om. Han mener ytringsfriheten er truet når forskjellige grupper i samfunnet, det være seg religiøse eller seksuelle minoriteter, kritiserer komikere for å fornærme dem, og mener det er fare på ferde når en drøy vits sees på som et oppriktig uttrykk for hvor komikeren står.

Når han sier at «hatprat» er et begrep som er funnet opp av unge folk med trendy frisyrer, er det mange som vil ha lyst til å kremte og korrigere ham. Men det er lett å slutte seg til oppfordringen hans om at de som føler seg støtt, skal si «dette støter meg», istedet for «dette er støtende» — og dermed ta høyde for at de ikke snakker på vegne av menneskeheten som sådan.

De som argumenterer mot ham mener på sin side at Gervais ofte bare er en drittsekk, og at komikere som pukker på retten til å støte andre ikke tar tilstrekkelig hensyn til maktstrukturer i samfunnet som gjør at noen grupper er mer utsatt enn andre.

Kampen om Gervais er uansett et uttrykk for en tendens der det er utrolig om å gjøre å finne ut hvem folk i offentligheten egentlig er og hvor de egentlig står, om de er med deg eller mot deg. Det er et begrensende syn, der en person kan plasseres på et bestemt sted på en politisk eller verdimessig akse, og aksepteres eller avfeies ut fra hvor andre mener at de står. Det gjør det kinkig å være komiker, og det gjør det vanskelig å være ironisk for alle andre. Og retten til å le av alle man synes er latterlige, til å påpeke dårskap og dobbeltmoral der man ser den, er verd å slåss for.