Derfor må kontantstøtten vekk

Det er et paradoks at myndighetene bruker så mye ressurser på å gi barnefamiliene noe de ikke vil ha, samtidig som de ikke klarer å tilby de samme familiene det de vil ha.

KONTANTSTØTTEN ER

verken bra for barna eller foreldrene. Ordningen er dårlig familiepolitikk og bør snarest mulig avvikles.

Både Barneombudet og Likestillingsombudet var svært skeptiske da kontantstøtten ble innført i 1998.

Etter å ha sett ordningen virke i seks år kan vi slå fast: Vi fikk ikke rett i alle våre spådommer. Kvinnene har ikke strømmet tilbake til kjøkkenbenken og barnehagene har ikke forsvunnet.

Faktisk er fraværet av vesentlige virkninger det mest slående ved hele kontantstøtten. For folk flest har innføringen av kontantstøtten endret lite. De kvinnene som var hjemmearbeidende før kontantstøtten er det fortsatt, og under bedre økonomiske betingelser, men de har i liten grad fått selskap av sine yrkesaktive søstre. Evalueringen av kontantstøtten viser at mødre i liten grad har redusert sin yrkesaktivitet. Forskerne bak evalueringen av kontantstøtten peker på småbarnsmødres sterke integrering i arbeidslivet som forklaring på kontantstøttens marginale innvirkning. 3657 kroner måneden er ikke nok til å lokke kvinner ut av arbeidslivet. At fedre jobber som før er som ventet.

FOR NOEN FÅ

har kontantstøtten betydd mye. Det gjelder for eksempel familier med minoritetsbakgrunn. Denne gruppen har hatt en nedgang i barnehagebruk på ti prosent. Dette tallet er høyt fordi minoritetsfamilier har hatt liten tradisjon for å benytte seg av barnehage også før innføringen av kontantstøtten. Barn som kan dårlig norsk og som har foreldre som kanskje ikke snakker norsk i det hele tatt, vil ha stor glede av å gå i barnehage. Språk og sosiale koder er viktige ferdigheter å ta med seg inn i skolen og i samfunnet for øvrig. For disse barna er det derfor ikke nødvendigvis det beste bare å tilbringe tid med familien.

Likevel har kontantstøtten bidratt til nettopp dette. Ikke i den forstand at kontantstøtten har ført til en endring av atferden. Mange av disse barna var jo hjemme før kontantstøtten. Det som er annerledes for disse familiene etter reformen, er at barna har blitt en inntektskilde. Dette virker ikke motiverende for å velge løsninger basert på hva som er best for barnet.

AT KONTANTSTØTTEN VIRKER

som en motivasjon for ikke å benytte barnehage, er også alvorlig når det gjelder barn som lever i en risikosone. Dette kan være barn med foreldre som har lav sosioøkonomisk status, som har et belastet sosialt nettverk, som har egen rus- og/eller psykiatriproblematikk, og de som har lite personlige ressurser til å gi barna et godt læringsmiljø hjemme. For risikofamilier kan kontantstøtten være et viktig økonomisk bidrag, og det som mor/far opplever «redder» økonomien.

Ved å velge barnehage som omsorgsform, mister de ikke bare 3657 kroner i måneden, men må også betale en viss sum for barnehageplassen. Derfor er det fare for at disse barna ikke kommer i barnehage, selv om barnehagen kan være avgjørende for deres vekst og utvilkling. I barnehagen har personalet mulighet til å identifisere familier som strever med tilværelsen, slik at familiene kan få tilpasset hjelp og støtte til å få det bedre.

Et av hovedmålene ved innføringen av kontantstøtten var mer tid sammen for familiene. Vinterens og vårens tidsklemmedebatt viser med all tydelighet at mangel på tid fortsatt er den største utfordringen for en rekke småbarnsfamilier. Vi konstaterer at kontantstøtten ikke har bidratt til å løse småbarnsfamilienes tidsklemme.

ARBEIDSDELINGEN MELLOM

kvinner og menn er et viktig hinder for likestilling mellom kjønnene. Fortsatt er det slik at kvinner står for mesteparten av det ulønnede omsorgsarbeidet, mens menn bruker mest tid på inntektsgivende arbeid. Kontantstøtten, som i utgangspunktet er en kjønnsnøytral ordning, vil derfor ikke resultere i kjønnsnøytrale løsninger. Kontantstøtten har ikke reversert likestillingen mellom kjønnene, men den har heller ikke bidratt til å fremme likestilling.

En jevnere fordeling av inntektsarbeid og omsorgsarbeid mellom kvinner og menn fremmer likestilling mellom kjønnene. Det er også god familiepolitikk fordi det ser ut til at likestilling blant annet kan være med på å forebygger samlivsbrudd.

Mange familier opplever samlivsbrudd. Mye tyder på at når mor og far har vært tilnærmet likestilt med hensyn til omsorg for barn i samlivet, vil det være god kontakt mellom barn og samværsforelder etter samlivsbruddet. En jevnere fordeling av omsorgsoppgavene mellom foreldrene vil være til beste for barnet. Kontantstøtten har ikke bidratt til dette. I den grad kontantstøtten har endret foreldrenes handlemønster er det mor som har økt sin tid med barna.

Hvem som har vært hovedomsorgsperson for barnet er et viktig moment for både foreldre og rettsapparat når fast bosted etter et samlivsbrudd skal bestemmes. Selv om barneloven i utgangspunktet er kjønnsnøytral, blir det for mange naturlig å velge mors hjem som fast bosted fordi hun har vært hovedomsorgspersonen. I sum betyr dette at fedrene stiller dårlig i slike forhandlingsprosesser, og dette er trolig noe av forklaringen på at cirka 87 % av barna blir boende hos mor etter samlivsbruddet.

NOE SVÆRT INTERESSANT

ved evalueringen av kontantstøtteordningen er at foreldre ønsker barnehage. Aldri har så mange småbarn gått i barnehage som etter kontantstøttereformen. Samtidig er det fortsatt slik at langt flere enn dem som har plass ønsker det. En undersøkelse utført av Statistisk Sentralbyrå i 2002 viser at 48 prosent av mødrene til barn i kontantstøttealder foretrekker barnehage som omsorgsløsning. Bare 33 % av barna i denne aldersgruppen har plass.

Resultatene fra en spørreundersøkelse ved forskningsinstituttet NOVA viser det samme. Bare ti prosent av kontantstøttemottakerne mener kontantstøtten er den beste løsningen for familien.

Kontantstøtten er en

kostbar reform. Hvorvidt pengene kunne vært brukt bedre på andre reformer er et politisk spørsmål vi skal holde oss fra å mene noe om. Det er imidlertid et paradoks at myndighetene bruker så mye ressurser på å gi barnefamiliene noe de ikke vil ha, samtidig som de ikke klarer å tilby de samme familiene det de vil ha. Både ut fra et likestillingsperspektiv og et barnefaglig perspektiv er det en selvsagt nødvendighet å sikre barnehageplass til alle som ønsker og trenger det.