HØYRERADIKAL HEKSEJAKT: Sylvi Listhaugs retorikk peker oss i retning en høyreradikal heksejakt på den ytre fiendens innenlandske medløpere.

Den fyrer opp om nettopp den typen paranoia, faneflukt, og indre strid de islamistiske terroristene ønsker å oppnå med sine grusomme aksjoner, skriver Magnus Marsdal.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
HØYRERADIKAL HEKSEJAKT: Sylvi Listhaugs retorikk peker oss i retning en høyreradikal heksejakt på den ytre fiendens innenlandske medløpere. Den fyrer opp om nettopp den typen paranoia, faneflukt, og indre strid de islamistiske terroristene ønsker å oppnå med sine grusomme aksjoner, skriver Magnus Marsdal. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Sylvi Listhaug:

Derfor må Listhaug gå

Stortingets flertall står ved et veiskille.

Meninger

Spørsmålet om terrormistenkte kan fratas statsborgerskap uten behandling ved en domstol aktiverer et klassisk dilemma for lovgiverne: Mellom rettssikkerhet og frihet fra statlige overgrep, på den ene siden, og behovet for effektiv kriminalitetsbekjempelse, på den andre.

Dette er en nødvendig og legitim diskusjon uten enkle svar. Det er naivt å ikke finne nye redskap i kampen mot terrorister. Men det er også naivt å skrote garantier for individets rettssikkerhet med et smil fordi man tror at statens maktutøvelse for all framtid bare vil ramme «ekte slemminger».

Frp later som om dette ikke er et reelt dilemma. Partiets talsperson, Jon Engen-Helgheim, fastslår ganske enkelt at hvis et omstridt tiltak «i fremtiden kan forhindre én bombe å gå av i Norge, eller mot norske interesser i utlandet, er det vel verdt å innføre» i Politisk kvarter 9.mars.

Denne kortsynte og absurde logikken har autoritære konsekvenser. Bør det installeres statlige overvåkningskamera i alle barnerom og alle kjellerstuer og alle soverom i hele Norge?

Det må jo være «vel verdt å innføre», hvis det kan tenkes å hindre ett eneste overgrep mot barn i framtiden.

Når Stortinget ikke innfører statlig overvåking av alle soverom, er det fordi det bryter med prinsipper som partiene ønsker å verne om. Hvis en statsråd hevdet at flertallet dermed setter pedofile monstres rettigheter over barns sikkerhet, ville det være en uakseptabel forsøpling av den politiske debatten.

Mer alvorlig: Det ville være et steg i retning av en autoritær stat som mobiliserer folks avsky mot et fåtall gjerningsmenn for inngrep som kan ramme alles personlige frihet.

Når Frp nekter å anerkjenne dilemmaet lovgiverne står overfor, mellom rettssikkerhet og terrorbekjempelse, er det kort vei til partiets radikaliserte konklusjon:

Flertallet på Stortinget, som stemte ned regjeringens forslag om å inndra statsborgerskap uten dom, «setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet», som Jon Engen-Helgheim sa det i dagens Politisk kvarter.

Også dette er absurd. Det er ikke «terroristenes rettigheter», men alle innbyggeres rettssikkerhet, som er tema når Stortinget diskuterer grensene for statens vilkårlige makt. Vernet om prinsippene for individets rettssikkerhet hører til vernet av «nasjonens sikkerhet».

Det politiske alvoret i justisministerens påstand om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» ligger ikke i at hun fremmet den på premieredagen for en film om terroraksjonen som drepte så mange i Arbeiderpartiet. Denne timingen sier noe om Listhaugs egnethet som menneske, men vil knapt endre etablerte oppfatninger, verken hos de som liker et slikt menneske eller de som misliker. Det politiske alvoret angår hennes egnethet som justisminister.

Hva innebærer det, når justisministeren anklager den som tenker annerledes enn hun selv gjør, om rettssikkerhet, for å sette terroristenes beste framfor nasjonens? Det nærmer seg en anklage om landssvik.

Denne typen anklager er det vanskelig å forsvare seg imot, hvis Justisdepartementet får etablere en giftig stemning der det hele tiden gjentas at den som ikke støtter ytre høyre støtter terroristene.

Hvis først denne dynamikken kommer i sving, og sensasjonsjagende nyhetsmedier vil ikke forhindre det, kan vi havne i en situasjon den politiker som våger å stå opp for grunnleggende rettsprinsipper raskt risikere å trampes ned av bølingens anklage om å stå på terroristenes side.

1900-tallet er så fullt av eksempler på denne typen suggesjon, fra Tyskland i 1930-årene til senator McCarthys statlige forfølgelse av annerledes tenkende i 1950-årene til Maos kulturrevolusjon i seksti- og syttiårene, at det burde være unødvendig å peke på hvilke farer som ligger i å drive politisk karrierebygging ved å anklage motstanderne for å svekke landets forsvar mot en dødelig fiende. Det er oppskriften på en autoritær utvikling, der både rettssikkerheten og Grunnloven kan trampes ned i støvet.

Norge kan ikke ha en justisminister som anklager flertallet på Stortinget for å sette terroristers rettigheter framfor nasjonens sikkerhet.

Denne retorikken peker oss i retning en høyreradikal heksejakt på den ytre fiendens innenlandske medløpere.

Den fyrer opp om nettopp den typen paranoia, faneflukt, og indre strid de islamistiske terroristene ønsker å oppnå med sine grusomme aksjoner.

Norge kan ikke ha en justisminister som hjelper terroristene med å frambringe den ønskede effekten. Hvis Stortinget velger å akseptere denne justisministeren, hvor går da grensen for hva dette Stortinget vil akseptere?

Jeg tror vi befinner oss ved et veiskille. Norge går nå enten Sylvi Listhaugs vei, eller ikke. I dette dramaet har statsministeren redusert seg selv til statist. Stortinget kan ikke gjøre det samme.

Det norske folk må få klar beskjed om hvilke stortingspartier som uttrykker sin tillit til denne statsråden.