35 ÅR SIDEN I DAG: Mark Chapman får John Lennons autograf utenfor Lennons hjem i New York 8. desember 1980. Noen timer seinere blir han drept av Chapman. Foto: NTB Scanpix
35 ÅR SIDEN I DAG: Mark Chapman får John Lennons autograf utenfor Lennons hjem i New York 8. desember 1980. Noen timer seinere blir han drept av Chapman. Foto: NTB ScanpixVis mer

Derfor minnes vi John Lennon som kunstner og symbol

I dag er det 35 år siden Lennon døde.

Meninger

I dag er det 35 år siden John Lennon ble skutt, 40 år gammel. Han var en fredsapostel med et stridbart gemytt, en kontroversiell rocker og rebell med et følsomt og sårbart sinn. Både indre og ytre motsetninger var med på å drive fram hans kunstneriske utvikling og hans senere legendestatus.

Hans posisjon i The Beatles endret seg fra å være en sentral drivkraft de første årene, til å bli en gradvis mer ustadig deltaker i et dynamisk, men mot slutten noe turbulent, kreativt fellesskap. Man kan si at John Lennon var den som i hovedsak initierte både etableringen og oppløsningen av The Beatles, gruppa som av mange i dag regnes blant det 20. århundrets mest innflytelsesrike musikalske nyskapere.

Da Benny Andersson i ABBA i et TV-intervju ble spurt om hvordan de sammenliknet seg selv med Beatles, svarte han følgende: Først kommer Beatles, deretter ingen, og så kan vi andre begynne å plassere oss.

Dette utsagnet representerer en utbredt oppfatning: Det fins ikke noe å sammenlikne med, og det er vanskelig å se for seg at et tilsvarende fenomen noen gang kommer til å oppstå. Men hvorfor er det slik at Beatles ser ut til for alltid å bli stående som tidenes pop/rock-gruppe? Svaret fins bl.a. i den historiske konteksten og i John Lennons møte med den to år yngre Paul McCartney og senere den noe eldre George Martin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange har valgt å dyrke Lennon som et ikon i motsetning til og på bekostning av McCartney. Framstillingen av Lennon som representant for det autentiske og rebelske versus McCartney som representant for det familievennlige og snille har dype røtter i rockekulturen og -mytologien, og berører bl.a. den noe diffuse distinksjonen mellom begrepene rock og pop. Substansen i en slik framstilling er imidlertid ytterst tvilsom. F.eks. var det McCartney som var den mest radikale da Beatles begynte å ta i bruk avantgardistiske lydeksperimenter på LP-en «Revolver» i 1966.

Poenget her er likevel at disse i utgangspunktet nokså ulike personlighetene kompletterte og utfordret hverandre på en måte som gjorde at fusjonen Lennon/McCartney ble noe langt mer enn summen av Lennon og McCartney; dette også takket være deres samarbeid med den klassisk utdannete produsenten og arrangøren George Martin, som ble 'den femte Beatle'.

Dette ble tydeliggjort etter oppløsningen av The Beatles i 1970. Til tross for enkeltlåter som «Imagine» (Lennon) og «Ebony and Ivory» (McCartney) var det ikke så mange av Lennons og McCartneys post Beatles-låter som kom i nærheten av Beatles-nivået. Fra 1962 til 1969 spilte Beatles inn ca. 240 sanger, de fleste kreditert Lennon/McCartney. Oppimot fjerdeparten av disse kan i dag betegnes som klassikere, sanger som ?alle? kan. Derimot kan de fleste av oss bare nynne et begrenset antall av John Lennon eller Paul McCartney sine låter fra tida etter 1970. Og til tross for Lennons eksentriske lydmalerier sammen med Yoko Ono, må man vel si at den innovative energien svant gradvis hen. Så kanskje det altså likevel er slik at det er ulike barn som leker best?

Den historiske konteksten og tidsånden på 50/60-tallet var nødvendige forutsetninger for John Lennons og The Beatles? muligheter og for deres suksess. På 1950-tallet ble teenagergenerasjonen etablert. Svart og hvit musikk møttes i rock?n?roll, som ble en identitetsmarkør for den nye generasjonen. 1960-tallet ble så tiåret der populasjonsandelen av mennesker under 30 år var større enn noen gang i moderne tid, og der politisk og kulturelt selvbevisste unge mennesker representerte en ny og selvstendig kreativ kraft i rommet mellom arbeid og familiekontroll.

Alle nedarvete sannheter ble utsatt for kritisk revurdering. Popkultur og avantgarde møttes på samme nachspiel. Verdens mest populære band eksperimenterte med båndsløyfer, utradisjonell orkestrering og til da uprøvde stilblandinger («Revolver», «Sgt. Pepper», «White Album»). Det var rett og slett mulig å gjøre rare ting, og komme ifra det med publikum i behold. I vår digitaliserte tidsalder kan det være et poeng å minne om albumformatets avgjørende betydning mht. denne formidlingen av musikalsk mangfold til et større publikum.

Kultursosiologer mener at man en periode midt på 60-tallet faktisk kan snakke om et «creator?s market». Musikkindustrien ble tatt på senga og hadde nok med å forsøke å henge med i alt det nye som utspant seg på musikkfronten. I populærmusikkens nyere historie har nyskaping oftest hatt sitt utgangspunkt i subkulturelle identiteter, som resultat av en motstand mot mainstream. På 60-tallet var nyskaping langt på vei å betrakte som en del av mainstream, nettopp fordi mainstream i så stor grad handlet om forandring og fornying.

Det som gjorde Beatles spesielle i utgangspunktet, var deres vitalitet og dyktighet når det gjaldt å kombinere amerikansk rock?n?roll med europeisk flerstemmig tonalitet i den glade og fortsatt etterkrigsoptimistiske tida på første halvdel av 60-tallet. Etter hvert kom de i posisjon til å bli sentrale premissleverandører og innovatører i den stadig mer grenseoverskridende tidsepoken de var en del av, og som i manges øyne vil bli stående som det tjuende århundrets mest antiautoritære og kreative tiår.

John Lennons kunstneriske koda ble en kvalitetsmessig varierende solokarriere, men med et tidvis desto klarere politiske budskap. Post mortem har han status som rockelegende på øverste hylle. Han ville imidlertid aldri ha vært den han ble uten Paul McCartney. Eller George Martin. Eller Ringo Starr og George Harrison for den saks skyld. Han hadde heller ikke blitt den han ble dersom han hadde vært født et annet sted, eller i en annen tid.

Men han er verd å minnes, både som kunstner og som symbol. Hvem er det i dag som med større eller mindre grad av brask og bram kunne tenkes å stå fram og proklamere følgende håpefulle budskap til verdens sju milliarder mennesker, i ei tid der krig og terror får styre tanker og politikk:

- War is over! If you want it ...

Lik Dagbladet Meninger på Facebook