WHITE TRASH: Hvit fattigdom og såkalt white trash i USA er mesterlig beskrevet i filmen «Winter’s Bone (2011), som ga Jennifer Lawrence en Oscar-nominasjon. Foto: Filmweb
WHITE TRASH: Hvit fattigdom og såkalt white trash i USA er mesterlig beskrevet i filmen «Winter’s Bone (2011), som ga Jennifer Lawrence en Oscar-nominasjon. Foto: FilmwebVis mer

Derfor omfavner de Trump

Ei ny bok forteller historien om den hvite underklassens liv i USA gjennom 400 år.

Meninger

I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-Year Untold History of Class in America» har hun listet opp 22 synonymer for white trash, hvit søppel, som oftest blir brukt om de hvite som fortsatt strømmer til Donald Trumps valgmøter. Oversatt til upresis norsk finner man bl.a. tomsing, kjeltring, rakkerpakk, utskudd, berme, slubberter, de degenererte, campingvogn-søppel, leir-etere (clay-eaters), skitfolk og hvite negre.

SKRIVER OM USA: Arvid Bryne.
SKRIVER OM USA: Arvid Bryne. Vis mer

De er mange, de er sinte og lett antennelige. De har liten eller ingen utdannelse. I alle år har de hatt høyest dødelighet, dårligst helse og elendig økonomi. De har aldri hatt noen som har talt deres sak. Før nå. Derfor flokker de seg begeistret rundt Donald Trump.

De fattige hvite i Amerika er den sosiale gruppe som har hatt og fortsatt har de laveste forhåpninger til framtida. De topper selvmordstatistikken. Verken venstre- eller høyresiden i amerikansk politikk føler noen forpliktelse til å hjelpe dem opp og fram.

I kretsen rundt det toneangivende konservative tidsskriftet National Review ser man de fattige hvite som den viktigste årsaken til at denne i deres øyne useriøse og ikke-konservative oppvigleren Trump har kunnet gjennomføre det de kaller «en fiendtlig overtakelse» av det Republikanske partiet».

Og en av National Reviews faste skribenter, Kevin Williamson, skriver: «Sannheten (om Rustbeltets døende bysamfunn) er at de fortjener å dø. Økonomisk sett er de en klamp om foten til samfunnet for øvrig. Moralsk er de uforsvarlige. Glem alt det teatralske Bruce Springsteen-tøvet. Glem alt skinnhellig snakk om de hardt kjempende fabrikkbyer i Rustbeltet og konspirasjonsteoriene om at kinesere og andre asiater stjeler jobbene deres. Den hvite amerikanske underklasse er en ond, selvopptatt kultur hvor hovedpunktene er elendighet og brukte heroin-nåler. Trump får dem til å føle seg vel. Som av heroin ...»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forståelsen er ikke større på venstresiden. Dette sier Josh Marshall fra den liberale bloggen Talking Points Memo: «La oss si det i klartekst. Det som stresser (den hvite underklasse) er et reelt eller innbilt tap av økonomiske fordeler ved å være hvit.»

Bokas forfatter tar et oppgjør med festtale-mytene om «land of the free, home of the brave» og sier at Amerika alltid har vært et klassesamfunn. På mange områder har det virket sterkere enn raseskillet.

Amerika fikk klassesamfunnet som dåpsgave fra det overbefolkede England. Der hadde man fire måter å skille seg av med dem som tilhørte deres belastende, uproduktive og ofte kriminelle underklasse: De kunne dø av sult eller sykdommer, de kunne sendes i galgen eller i fengsel, de kunne sendes i krig eller til koloniene.

Derfor ble landeveisrøvere, dagdrivere, irske opprørere, horer og straffanger sendt av gårde for å befolke det nye land. De var livegne i gamlelandet og ble livegne i den nye verden. Også barna ble livegne. Forholdene var redselsfulle. 80 prosent av de første 6000 som ble sendt til kolonien Virginia med tvang døde av underernæring, sykdommer eller hardt arbeide.

Å eie jord var avgjørende for suksess, skriver Isenberg. De største plantasjeeiere fikk velge først. Til slutt hadde de slått det meste av jorda under seg.

De fattige hvite som fikk smulene som ble til overs, sank dypere og dypere ned i håpløshet og barbari, skrev George Wilson i reisebeskrivelsen The Poor Whites of the South i 1856. Da ble det seriøst diskutert om The White Trash var degenerert så sterkt at de hadde utviklet seg til en egen rase.

The Great Dismal Swamp (Den store bedrøvelige sump) ble grenselandet mellom Virginia og den nyetablerte koloni Nord-Carolina kalt. Dette ble etter hvert en opprørskoloni av misnøyde hvite fattigfolk. En plantasjeeier fra Virginia, William Byrd II, ble sendt ut for å gjenopprette orden. Han beskrev de som bodde der som «dovne og late i alt bortsett fra å avle barn ... De hadde hud som den man finner på lik ...mange bare gryntet i stedet for å snakke». Mange hadde åpne sår, mange manglet lemmer, nese, tenner og levde i «skitt og avsky». Mange var deformert av innavl og innvollsormer.

Under den amerikanske borgerkrigen utgjorde fattige hvite et flertall av fotsoldatene i Sørstatshæren.

Etter nederlaget for nordstatene, falt hvite fattigfolk ytterligere trinn ned på den sosiale rangstien. Mange hvite måtte tigge frigitte afroamerikanere om mat til seg og familien. Nøden og elendigheten var ubeskrivelig.

I en rapport ble forholdene i sørstatene beskrevet som stedene der «brødre sov med søstre og fedre med døtre.» I 1931 hadde 27 stater lover for sterilisering med 34 kategorier mennesker som ble omfattet av lovgivingen.

Rasehygienelovgivningen forsvant med den andre verdenskrigen. Hvite fattigfolk søker ikke lenger tilflukt i myrområdene i Nord-Carolina, de bor i husvogner i store trailerparker i utkanten av de store byene.

Og de kalles ikke lenger white trash eller white niggers.

I dag kalles de Trump-tilhengere.