Som svært mange andre nordmenn, vokste jeg fra barneåra opp med TV-sendingene fra Vinter-OL. Vinteridrett ble en sentral del av norsk kultur og samfunnsliv helt fra skøytekongen Oscar Mathisens bravader i de første årene etter unionsoppløsningen i 1905. Fra 1924 til 2014 har Norge vært et av de få landene hvor interessen for vinter-OL er på høyde med interessen for sommer-OL. En viktig årsak til det er at norske utøvere gjennom flere generasjoner har gjort store prestasjoner der. Vinteridrett er i dag en av få arenaer hvor lille Norge med rette kan kalles en stormakt.

Som mange andre nordmenn med en ellers lite lykkelig oppvekst, vokste jeg også opp med TV-sendingene fra Vinter-OL som et etterlengtet høydepunkt. Jeg kan fortsatt huske spenningen og gleden fra det første norske OL-gull jeg så: Langrennsjentenes seier på stafetten i Sarajevo 1984.

30 år SEINERE kjentes det stort å få et tilbud jeg aldri hadde trodd jeg skulle få: En forespørsel om å bidra til TV-dekningen gjennom daglige intervjuer og kommentarer fra Vinter-OL. Normalt ville jeg straks ryddet plass i kalenderen. Det var ekstra fristende siden årets norske tropp ikke bare inneholder uvanlig mange gullkandidater, men også uvanlig mange interessante personligheter. Likevel sa jeg etter en tenkepause nei takk. Det skyldtes på ingen måte frykt for terrorangrep. Juleferiens tragedier gir sant nok grunn til uro for at det også under OL kan komme terrorhandlinger andre steder i Russland, men massive sikkerhetstiltak i Sotsji gir liten grunn til frykt for sikkerheten der. Mine innvendinger ligger på et langt mer prinsipielt plan.