UTÅLMODIGE FORELDRE:  I 1954 streiket lærerne i Oslo i 33 dager for høyere lønn. Her demonstrerer foreldre utenfor Stortinget, med krav om at de folkevalgte må gjøre noe for å få skolen i gang igjen. Ridende politi måtte til for å holde styr på mengden av engasjerte foreldre. Foto: NTB / Scanpix
UTÅLMODIGE FORELDRE: I 1954 streiket lærerne i Oslo i 33 dager for høyere lønn. Her demonstrerer foreldre utenfor Stortinget, med krav om at de folkevalgte må gjøre noe for å få skolen i gang igjen. Ridende politi måtte til for å holde styr på mengden av engasjerte foreldre. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Derfor sier lærerne «ja» denne gangen

Mange har stått fram med sin ja-stemme på Facebook-gruppa «Arbeidstidsforhandlingene».

Kommentar

Mens historikeren Harald Berntsen i et debattinnlegg i Klassekampen før helga anbefalte fagforeningsbevisste lærere å si nei, blåser nok vinden i klar ja-retning dagen før uravstemningens siste frist, som er 9. september.
En av dem som har skiftet standpunkt begrunner det på Facebook med følgende: Lærerne har streiket seg fram til en litt bedre avtale. Lærerne oppnådde å stoppe et offensivt KS. Lærerne vant opinionen og fikk støtte både av mediene og folk flest. Et nytt nei vil bare bli en ørkesløs protest.

En annen
sier at «et nei er å åpne for et grundig tap».
Ingen ser ut til å juble for den nye avtalen, men en blanding av usikkerhet, realistiske forventninger og kamptretthet preger bildet.
En har lyst til å stemme «nei», men gir samtidig uttrykk for at hun forstår argumentene for «ja».
Det kan også se ut som om mange har protestert mot forhold som også sto i den gamle avtalen. Helt siden 2006 har det blitt avtalt alternative arbeidstidsavtaler lokalt. Det er også klart at rektorene på mange videregående skoler ikke har benyttet den gamle avtalens muligheter fullt ut.

Harald Berntsen
skriver at kjernen i lærerstreiken har vært motstand mot å styrke den lokale styringsretten til skolelederne over lærernes daglige arbeidstid. Streiken var et første slag i den internasjonale kampen om fagbevegelsen og kollektivavtalene. Lærerorganisasjonenes forhandlingsledelse har, slik han ser det, anbefalt en avtale som flytter spørsmålet om arbeidstidsordningene ned på lokalt nivå. Først etter forhandlingsbrudd lokalt og forsøk på tvisteløsning på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, inntrer lærernes veto. Han frykter at KS dermed har lykkes i å svekke organisasjonenes sentralledd.

Det er ingen tvil
om at både KS og regjeringens arbeidsminister Robert Eriksson ønsker færre sentralt avtalte hindringer. Slik sett har Berntsen rett. Men at et flertall av lærerne følger hans anbefaling om å stemme nei er lite trolig. Mange har alt lokale arbeidstidsavtaler som de er fornøyd med. Ikke alle lærere er like fagforeningsbevisste som Berntsen. Ikke alle liker å streike i det uendelige. Det er nærmest blitt tradisjon for at en lærerstreik er en politisk ytring, en demonstrasjon, siden det er så vanskelig å vinne noe på en streik i offentlig sektor. Målet blir ofte økt forhandlingsstyrke ved neste korsvei. Unntaket er faktisk resultatet av streiken denne gangen. De fleste mener lærerne vant og at KS gikk på et smertelig nederlag.

Et nytt nei vil nødvendigvis utløse en ny streik og kan fort bli et opprør uten retning. Støtten i mediene og i opinionen er datostemplet. Sentrale forhandlere i lærerorganisasjonene har trolig tenkt at det var best å få avsluttet streiken før stemningen snudde i lærernes disfavør. Dessuten har "seieren" trolig betydning på sikt. Selv om KS raskt leger sine sår, vil nok både det valgte styret og den permanente forhandlingsledelsen gå forsiktigere fram ved neste korsvei.

I første omgang venter vi spent på resultatet av uravstemningen. Det skal foreligge onsdag morgen.