START HER: En helt u-besserwissersk kommentar om hvorfor det for eksempel kan være fornuftig å se BBCs tv-serieversjon av Tolstojs «Krig og fred», før du kaster deg over boka. Foto: NRK
START HER: En helt u-besserwissersk kommentar om hvorfor det for eksempel kan være fornuftig å se BBCs tv-serieversjon av Tolstojs «Krig og fred», før du kaster deg over boka. Foto: NRKVis mer

Derfor skal du alltid se tv-serien før du leser boka

Uansett hva besserwisserne måtte påstå.

Kommentar

Er du lei besserwisserne som alltid skal fortelle deg at boka er så mye bedre enn tv-serien du er i gang med? Som peprer lunsjsamtalene med synsing om hvilke perifere bipersoner som aldri skulle vært strøket fra manus? Og om hvorfor du aldri vil forstå den viktige replikkvekslingen i episode tre, uten å ha lest hele den opprinnelige dialogen?

Skulle du ønske du hadde kommet deg gjennom boka på forhånd, du også? Kanskje du til og med er en av de mange som ljuger på deg å ha lest den, for å kunne henge bedre med i samtalen?

Slutt med det!

Du kan heller synes litt synd på lesehesten, som gjør alt i feil rekkefølge. For uansett hva hun skal ha deg til å tro, er det faktisk bedre å se filmversjonen først.

Ikke slik å forstå at du bør vente med å lese bøker til de er filmatisert. Men det slo meg da jeg plukket opp Leo Tolstojs «Krig og fred» for første gang denne uka, og plutselig hadde pløyd gjennom 100 sider i kolossen som har samlet støv i bokhylla i lang tid.

Som en av historiens lengste romaner dukker den jevnlig opp på lister over bøker folk lyver om å ha lest — i forrige uke kom den på fjerdeplass i en slik britisk spørreundersøkelse. Og den har havnet langt bak i køen av bøker jeg til enhver tid planlegger å lese, inntil jeg ble hekta på BBCs nye tv-serie, som har gått på NRK de siste ukene.

Mange av de aller beste leseopplevelsene jeg har fått, helt siden jeg var ganske liten, stammer fra bøker jeg har oppdaget etter å ha sett en film eller tv-episode basert på dem. Eller, oppdaget er ikke helt korrekt, for jeg har jo visst om de fleste på forhånd. De har bare ikke virket så fristende. Jeg var 16 år da den første Harry Potter-boka kom ut på norsk, og ikke snakk om at jeg skulle bruke tid på noe så barnslig. Tre år seinere så jeg filmversjonen, og det var det. Barnslig eller ikke, fire bøker ble slukt i en jafs.

Nå er jo ikke Potter-bøkene spesielt tungleste. Ikke «Krig og fred» heller, viser det seg. Men noen ganger kan en god film fungere som en døråpner, en dytt inn i ei bok som du ellers ville brukt 50 sider eller mer på å komme ordentlig i gang med.

Det gjelder forresten halvgode filmer også. Jeg leste hele Homers «Illiaden» etter å ha sett Brad Pitt flekse muskler i «Troy» (2004).

Reduserer det opplevelsen at jeg automatisk ser for meg Hollywood-Akilles? Eller at Tolstojs Natasja har Lily James? skjønne ansikt og gylne krøller, i stedet for det mørke håret og den litt for store munnen som beskrives i boka? En roman er oftest mer kompleks og mangetydig enn en filmversjon, som kan ramme inn en fortelling og gi et litt låst bilde av hva som skjer og hvordan vi skal tolke det.

Men så kan lesingen åpne fortellingen igjen, og gi nye perspektiver. Når du ser en ny adaptasjon av en favorittbok, knytter spenningen seg først og fremst til hvilke valg regissøren har tatt. Og helt ærlig — hvor spennende er det egentlig, sammenliknet med det å oppleve historien for første gang? Ser du tv-serien først, vil du kjenne til hovedlinjene når du setter deg ned med boka, men du får også så mye mer. Og du har ikke minst hatt gleden av å se på tv uten å irritere deg over at de har puttet feil skuespillere i hovedrollene. Den klagingen kan noen andre ta seg av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook