Margaret Atwood - «Gileads døtre»

Derfor skrev hun oppfølgeren

Forfatter Margaret Atwood slo fra seg tanken om å returnere til Gilead i flere tiår. 34 år etter «Tjenerinnens beretning» ombestemte hun seg.

TJENERINNER: Bjørg Ringstad (57), Kjersti Myre (48) og Stine Friis Hals (26) i Aschehoug stilte i full mundur på lanseringen. Foto: Johannes Fjeld
TJENERINNER: Bjørg Ringstad (57), Kjersti Myre (48) og Stine Friis Hals (26) i Aschehoug stilte i full mundur på lanseringen. Foto: Johannes FjeldVis mer

Tirsdag kveld ble den lenge etterlengtede oppfølgeren til Margaret Atwood prisbelønte roman «Tjenerinnens beretning» lansert.

Romanen, som først utkom i 1985, dannet utgangspunktet for HBO-suksessen «The Handmaid's Tale». Serien gjorde den 79 år gamle forfatteren til en litterær rockestjerne. Boka har solgt mer enn åtte millioner eksemplarer internasjonalt, og Atwood nevnes stadig i sammenheng med Nobelprisen.

I anledning verdenslanseringen ble forfatteren intervjuet av BBCs Samira Ahmed på scenen i The National Theatre i London. Lanseringsintervjuet ble strømmet til mer enn tusen kinosaler verden over. I Norge var det Aschehoug som arrangerte visningen, som foregikk på Gimle Kino i Oslo.

- Glitrende

Det er Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman som har oversatt romanen til norsk, hvor den har fått tittelen «Gileads døtre». Dagbladets Cathrine Krøger triller en femmer på terningen, og kaller den «en glitrende satire over kynisk maktmisbruk».

Forlagssjef Nora Campbell introduserer visningen, som hun omtaler som «årets litterære happening».

I London inntar skuespiller Ann Dowd, som spiller den grusomme tante Lydia i HBOs serie, scenen. Etter å ha lest et utdrag fra begynnelsen av boka, introduserer hun Margaret Atwood, til stor jubel.

En oppfølger til fortellingen om Gilead var lenge i tankene hennes, forteller hun, men hun slo det alltid fra seg. Lenge følte hun at verden rundt henne liknet mindre og mindre på dystopien fra 1985.

- Jeg trodde en oppfølger betød fortsettelsen av Offreds historie. Jeg kunne ikke gjenskapt det, sier hun.

Offred er hovedpersonen i «Tjenerinnens beretning», spilt av Elisabeth Moss i HBOs serie.

DYSTOPI: Skuespiller Elisabeth Moss i rollen som June Osborne, eller Offred, i HBOs «The Handmaid's Tale». Foto: HBO
DYSTOPI: Skuespiller Elisabeth Moss i rollen som June Osborne, eller Offred, i HBOs «The Handmaid's Tale». Foto: HBO Vis mer

Inspirert av Trump

Atwood trodde vi var på vei mot bedre tider. Den gang ei. Hun nevner 9/11, finanskrisen og den evangeliske kristendommens innflytelse på kvinners rettigheter i USA som eksempler på det motsatte.

Plutselig føltes historien mer aktuell enn noensinne. Spesielt trekker hun fram den amerikanske politikeren Todd Akins beryktede uttalelse om hvorvidt abort burde være lovlig for voldtektsofre. Han var nemlig ikke sikker på om voldtektsofre kunne bli gravide.

- Hvis det er en reell voldtekt, har kvinnekroppen måter å håndtere det på, ut ifra det leger har fortalt meg, sa han ifølge HuffPost.

Ikke minst var det én begivenhet som hensatte Atwood tilbake til Gilead: valget av Donald Trump som president i USA.

- Jeg tenkte det var flere måter å fortsette. Hvordan faller slike regimer? Hvordan er livet der seinere? Hvordan er menneskene som har vokst opp i dette regimet?

DEMONSTRERER: Komiker Sigrid Bonde Tusvik demonstrerte da den nye regjeringen ble presentert tirsdag. Video: Ingebjørg Iversen / Dagbladet / NTB Scanpix Vis mer

«Gileads døtre» utspiller seg femten år etter «Tjenerinnens beretning», fortalte Atwood nylig til Time. Boka fortelles fra synspunktet til tre kvinnelige jeg-personer: tante Lydia, en ung kvinne som har vokst opp i Gilead, og en annen ung kvinne som har vokst opp som flyktning i Canada.

- De er en gruppe som aldri kan bli «top dogs» i Gilead fordi de er kvinner. Men de har en annen maktsfære. De er Gileads J. Edgar Hoover: De samler dritt på hverandre. Hvor nyttig er dritt? Ganske nyttig.

Å «ha noe» på andre har blitt den viktigste valutaen i Gilead. Atwood sammenlikner det med mccarthyismen i 40- og 50-tallets USA.

Til Time fortalte hun at hun aldri reflekterte så nøye over bakgrunnen for tante Lydias regimevennlige holdninger da hun skrev «Tjenerinnens beretning». I seinere tid har imidlertid kvinners medvirkning til kvinneundertrykkelse fascinert henne.

I «Gileads døtre» møter vi en mer moralsk sammensatt Lydia - men Atwood vil ikke svare definitivt på om hun er «snill» eller «slem».

- La Lydia snakke for seg selv, og gjør deg opp din egen mening, sa hun til magasinet.

FORNLYD: Atwood på lansering på en bokhandel i London tirsdag formiddag. Foto: Reuters / Dylan Martine / NTB Scanpix
FORNLYD: Atwood på lansering på en bokhandel i London tirsdag formiddag. Foto: Reuters / Dylan Martine / NTB Scanpix Vis mer

- Syk fantasi

Atwood følger én viktig regel når hun skriver: Ingenting skjer i Gilead som ikke også har skjedd i virkeligheten.

- Det er for å unngå spørsmål om hvorfor jeg har så syk fantasi. Jeg har ikke det. Dette er ting mennesker har gjort, sier hun og ler bistert fra scenen i London.

Intervjuer Ahmed trekker fram en rekke paralleller mellom boka og virkeligheten. Både rettshøringen mot Brett Kavanaugh, saken mot Jeffrey Epstein, og flerkoneri i mormonerkirken blir nevnt.

- Unge kvinner som blir giftet til eldre menn er ikke akkurat nytt! Og det skjer ikke bare blant mormonene. Fruktbare kvinner er aldri i flertall, derfor vil folk alltid kontrollere dem. I nyere historie dreier det seg om menn, men selvfølgelig, not all men, sier Atwood, og henviser humoristisk #NotAllMen.

Emneknaggen dukket opp i sosiale medier som en reaksjon på metoo-bevegelsen, og brukes for å gi uttrykk for at man mener at ikke alle menn begår overgrep og seksuell trakassering.

- Hvis ikke det var slik, hvorfor har menn stemmerett i saker som bare angår fruktbare kvinner? Menn i mørke dresser lager lover om ting de ikke vet noe om.

Når Ahmed nevner at forskere avdekker stadig flere historiske eksempler på menn som misbruker makten sin til å begå overgrep mot kvinner, svarer Atwood simpelthen:

- No kidding!

Miljø og feminisme

Tjenerinnekostymet har i dag blitt et internasjonalt symbol på feminisme og motstand. Her i Norge ikledde kvinner seg drakta for å protestere mot endringer i abortloven seinest i januar.

- Det et briljant protestsymbol. Det er visuelt slående, og gjør at man kan protestere uten å lage bråk og ståhei. Derfor kan man heller ikke bli kastet ut fra offentlige steder. Man sitter bare der ytterst sømmelig antrukket. Helt tildekket, til og med over anklene, denne svært erogene sonen.

Atwood humrer. Seinere blir hun alvorlig. En publikummer stiller følgende spørsmål:

- I en tid preget av Brexit, Trump og klimakrise, ser det ut som om mange av dine profetier har blitt sanne. Hvordan redder vi verden?

Av alle problemene verden står overfor, er klimakrisen den mest alvorlige, ifølge Atwood. Og det er kvinner som vil rammes hardest, mener hun.

- Når miljøet ødelegges, får vi mindre mat, og mer kaos. Det fører til sosial uro, som igjen fører til krig. Og krig har alltid vært dårlige nyheter for kvinner og barn. Det gjør det enkelt for menn å ta det de vil ha fra dem. Kvinner burde bekymre seg mer for miljøkrisen, for når ting går nedenom og hjem, slår det verst ut for dem.

Sammenhengen mellom kvinners rettigheter og klimakrisen har lenge vært et tema i Atwoods forfatterskap.

- Hvordan så du alltid den linken? spør Ahmed.

Atwood svarer uten å nøle:

- Fordi den er der!