VOLDSPOTENSIALE:  For noen dager siden ble det baluba rundt en facebookgruppe kalt «Fedrelandet viktigst». Norsk høyreekstremisme er dårlig organisert, men det finnes et åpenbart voldspotensiale, skriver Øyvind Strømmen. Foto: Dagbladet
VOLDSPOTENSIALE: For noen dager siden ble det baluba rundt en facebookgruppe kalt «Fedrelandet viktigst». Norsk høyreekstremisme er dårlig organisert, men det finnes et åpenbart voldspotensiale, skriver Øyvind Strømmen. Foto: DagbladetVis mer

Derfor skriver jeg fremdeles om høyreekstremisme

Den norske høyreekstremismen er stadig svak. Men hatretorikken har fortsatt et voldspotensiale.

Meninger

Jeg tenkte ikke på en høyreekstremist da jeg først hørte om bomben i Oslo den 22.juli. Men jeg var ikke overrasket over at vi fikk se høyreekstrem vold, høyreekstrem terror og høyreekstrem faenskap. Voldspotensialet i landsforræderretorikken jeg hadde sett på nettet, i konspirasjonsteoriene, i muslimhatet og hatet mot Arbeiderpartiet, var åpenbart. Og det er det fremdeles. 

Den dagen for fire år siden satt jeg hjemme og jobbet med en oversettelse. Det var det jeg levde av. Ikke av spennende oversettelser av kriminalromaner, dokumentarbøker eller teksting av TV-serier, men av å oversette brukerveiledninger og reklame. Akkurat den dagen arbeidet jeg med å oversette en brukerveiledning for en bakemaskin. Jeg satt på nettet og lette etter passende norske ord. Jeg leste ingen nyheter. Jeg surfet ikke innom en eneste nettavis. Jeg var i min egen verden.

Litt før klokken seks, tror jeg det må ha vært, kom min far innom. Han sa at jeg burde skru på TV-en. En bombe hadde gått av i Oslo. Jeg satte på NRK på datamaskinen, og så bildene fra hovedstaden. Det så ut som en krigssone. To tanker slo inn i hodet mitt. Den første var bekymring, for en kompis jeg visste var på Oslo-tur. Den andre var at ekstreme islamister hadde slått til i Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som frilansjournalist hadde jeg da arbeidet med høyreekstremisme i fem-seks år allerede. Jeg hadde vært særlig opptatt av muslimhat. Men den norske høyreekstremismen var jo svak, uorganisert, preget av indre bråk og av selvskryt, hatet mot muslimer og mot Arbeiderpartiet på nett var preget av en bitteliten, støyende minoritet som med stor selvsikkerhet gjerne hevdet å være en taus majoritet. Og den var preget av folk som var store i kjeften, men lite mer. Ekstreme islamister utgjorde en større terrortrussel.

Da jeg skrudde på NRK hadde rapportene fra Utøya begynt å komme. Så vidt. Rapporter om skyting. Jeg tenkte at det var rykter som hadde vokst seg store på grunn av sjokkstemningen etter bomben i Oslo. En stund tenkte jeg det. Men så gikk det opp for mediene, og for meg, at et terrorangrep var på gang også der. Mot ungdommer på sommerleir. Dette er ikke islamister, tenkte jeg. Hvem faen er dette?

Som så mange av oss ble jeg sittende og se på TV til langt på natt, i sjokktilstand. I kommentarfeltet på en amerikansk blogg oversatte jeg litt fra artikler i norske aviser. Flere av dem som var i det samme kommentarfeltet nektet å tro på dødstallene. De trodde jeg løy. De trodde jeg overdrev. De trodde jeg trollet, at jeg var en tulling som bare var ute etter å spore av debatten.

En gang ut på kvelden, da det var klart at gjerningsmannen var etnisk norsk, sendte en god venn — han har jobbet med høyreekstremisme, han også — meg en melding. «Tror du det jeg tror?», spurte han. «Jeg vet ikke hva jeg tror, men jeg tror det», svarte jeg. Gjerningsmannen var en høy, blond mann, sa de i mediene. En gal konspirasjonsteoretiker, tenkte jeg.

Så fikk jeg høre navnet hans, og på et eller annet vis kom jeg over kommentarene han hadde skrevet, både på nettstedet document.no og på nettsidene til Minerva. Googlet jeg? Var det noen som gav meg en link? Jeg husker ikke. Det er i en tåke. Det jeg husker er at jeg kjente det igjen. Jeg kjente språket. Jeg kjente retorikken. Jeg hadde sittet og stirret på tilsvarende ideer, tilsvarende hatretorikk, i mange, mange timer. Jeg visste ikke hvem gjerningsmannen var, jeg kjente ikke igjen navnet, hadde aldri bitt meg merke i det. Han hadde ikke skilt seg ut i mengden. Men jeg hadde en lodden følelse av å ha lest flere av kommentarene før. Gro Harlem Brundtland var landsmorderen. Humanismen var suicidal. Såkalte no-go-soner var å se overalt. Muslimene tar over. Muslimene er som nazister. Eurabia vokser frem. Joda, jeg hadde sett det før.

For noen dager siden ble det baluba rundt en facebookgruppe kalt «Fedrelandet viktigst», drevet av en lokalpolitiker langt nede på Senterpartiets liste på Askøy, Jan-Ove Fromreide. Partiet har selvsagt for lengst tatt grep. På denne facebookgruppen er det plenty av tilsvarende retorikk. Det er også tendenser til Breivik-sympatier. «Hvis det var opp til meg hadde Breivik fått studere en fluktvei», skrev en deltager, slik at han kunne «utrydde islam og AP-kattene». «Fyren tok alt for mye», svarte en annen, «han kunne tatt bare AP-katter og en haug med svartinger».

Bergensavisen ringte meg for å høre hvor farlig jeg mener norsk høyreekstremisme er. Svaret? Norsk høyreekstremisme er dårlig organisert. Den har få politiske utslag av betydning, selv om den har ett: Er du muslim og stikker deg frem i norsk offentlighet, må du regne med bøtter og spann av dritt. Norske muslimhatere klarer knapt å samle små gjenger til demonstrasjonene sine, og er stadig opptatt av å krangle med seg selv. Høyreekstremismen utgjør ikke den største terrortrusselen i Norge, slik den heller ikke gjorde 21. juli 2011. Den største trusselen er den ekstreme islamismen, ikke minst i lys av den selverklærte islamske statens evne til å rekruttere krigere også fra vårt land. Men det er ikke alltid den største terrortrusselen som slår til. Det finnes et åpenbart voldspotensiale, sa jeg til BA.

Denne gangen fikk jeg støtte fra litt uventet hold. Inne på den aktuelle facebookgruppen skrev en kar at deltagerne i gruppen selvfølgelig hadde voldspotensiale: «Vi er da vel for svarte oppegående mennesker som blir forbanna når vårt eget land holder på å gå i oppløsning», skrev han. «Vold har alltid vært nødvendig for å forsvare land og egne rettigheter. Den som tror at man vinner kampen mot islam uten sverdslag kan drite og dra. [...] Så våkne folkens... vi tør, og vi er ikke redde. Må vi... ja, så må vi».

Han som skrev dette heter Morten. Og jeg tror at Morten er tøff på tastaturet, tøff i pyjamas, stor i kjeften, ingenting annet. Det finnes en del som ham. Men jeg tror også at flere ensomme ulver kan komme fra en flokk som sitter på nettet og senker seg ned i rasisme og konspirasjonsteorier, i svartsinn og dystopier, og i voldsfantasier. Derfor skriver jeg fremdeles om høyreekstremisme.