Er det mulig å skrive ei spalte i denne avisa, eller ellers i norske publikasjoner anno februar samtid 2018, uten å nevne budsjettrørleggersprekken til visse damer og herrer som tror de er i slekt med selveste kongen alle sammen. Ja, i dag er det lov. Med en liten sak som omfatter fire forskjellige retninger av selve livet en frossen vintertorsdag.
Først guides du inn i et depressivt rom fylt av fyll, angst og piller ettersom vi tirsdag var på Amfiscenen, avdeling Nationaltheatret, med «Personer, steder og ting» av den britiske dramatikeren Duncan Macmillian, oversatt av Agnes Banach, regi med svovel og genialitet, Gísli Örn Garðarsson.
Vi skal ikke begi oss inn i anmelderposisjon, men ymter frampå med å si at hovedrolleprestasjonen, traktert av Ine Jansen, er en sann svir. Hennes virkelig store gjennombrudd?
Vi kan fortelle at vi nettopp så Ine i den helt morsomgreie filmen «Norske Byggeklosser» sammen med Atle Antonsen. Sistnevnte som vi også nylig så på hovedscenen som en solid Willy Loman i klassikeren «En handelsreisendes død». Skuespillere ass. Kan brukes til alt de. Hele tida.
Men, hva gjør de når applausen har lagt seg? Hva skjer da? Og, hva med bedragene vi alle lever på? Vi skal ikke svare i det hele tatt, men har du tid til overs – og nei, vi er ikke betalt av teateret – så er det grunn til å skli innom National i disse dager som er så onde at vi nesten ikke tror det kommer til å bli vår, hvitvin og sommer i år. Nei, det er så mye snø og tele og is at juni og juli i år blir høstferiemåneder. Kjenner det på gjelda.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Med dette bakteppet må vi igjen fortelle at antikvariater fortsatt er steder å bruke fritid i og på og slikt. Vi har tidligere nevnt håndboka, «Hvor skal vi reise? Illustrert feriehåndbok 1949, sommer og vinter i Norge», som vi kjøpte for 25 kroner, slår opp på side 307:
«Rosendal Gjestgiveri. Telefon 37. Ope hele året. Godt og rimelig. Gejnnomreisande og faste gjester er altid velkomne. Kom og sjå den vakre bygd med attraksjonen Rosendal Baroni. Motorbåt for skyss og lystturar». Lystturar er jo en gjenglemt øvelse, ja takk. Avgang pjolterside klokken kvart på.
Vi sier også takk for de lange arbeidsdagene til en hederskollega som heretter skal bruke tid på spansktalende litteratur, sigaretter, vin, redde verden og drikke mengder av te, Einar Hagvaag. Han er en av de siste ekte utenriksjournalistene her i huset. Einar får med seg Nicanor Parra (1914 – 2018) fra Chile ut i den redaktørfrie og skremmende og deilige verden:
Mine damer og herrer,
jeg har bare ett spørsmål:
Er vi barn av sola eller jorda?
For hvis vi bare er jord,
ser jeg ingen grunn
til å knipse videre
på dette motivet.
Jeg foreslår møtet hevet.
