Er det mulig å skrive ei spalte i denne avisa, eller ellers i norske publikasjoner anno februar samtid 2018, uten å nevne budsjettrørleggersprekken til visse damer og herrer som tror de er i slekt med selveste kongen alle sammen. Ja, i dag er det lov. Med en liten sak som omfatter fire forskjellige retninger av selve livet en frossen vintertorsdag.

Først guides du inn i et depressivt rom fylt av fyll, angst og piller ettersom vi tirsdag var på Amfiscenen, avdeling Nationaltheatret, med «Personer, steder og ting» av den britiske dramatikeren Duncan Macmillian, oversatt av Agnes Banach, regi med svovel og genialitet, Gísli Örn Garðarsson.

Vi skal ikke begi oss inn i anmelderposisjon, men ymter frampå med å si at hovedrolleprestasjonen, traktert av Ine Jansen, er en sann svir. Hennes virkelig store gjennombrudd?

Vi kan fortelle at vi nettopp så Ine i den helt morsomgreie filmen «Norske Byggeklosser» sammen med Atle Antonsen. Sistnevnte som vi også nylig så på hovedscenen som en solid Willy Loman i klassikeren «En handelsreisendes død». Skuespillere ass. Kan brukes til alt de. Hele tida.