NY TRUSSELVURDERING I DAG: Hans-Wilhelm Steinfeld skriver om russernes interesse for Norge. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
NY TRUSSELVURDERING I DAG: Hans-Wilhelm Steinfeld skriver om russernes interesse for Norge. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Derfor spionerer russerne på Norge

Harald Heide-Steen Jr.s gamle sketsj om den sovjetiske ubåtkapteinen er mer aktuell enn på lenge.

Meninger

I dag kommer den nye etterretningssjefens trusselvurdering mot Norge til å bli dominert av russisk etterretningsvirksomhet. Det var også første prioritering i trusselvurderingen til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) nylig. Så hva vil russerne i Norge?

Mikhail Ljubimov var KGB-oberst etter Sovjetunionens oppløsning for 25 år siden. Da sa han til NRK at det bare var tre grunner til KGBs sterke nærvær i Oslo: Kolsås, Kolsås og Kolsås, der Natos nordkommando lå den gangen.

De fem øverste generalene under KGB-sjefen snakket norsk. Nato-hovedstaden Oslo ble nemlig brukt som prøvekjøringsarena for lovende offiserer før de ble satt i tjeneste i Washington, London, Paris og Berlin. Det fortalte Ljublimov meg i 1992, opptaket fra NRKs «Redaksjon 21» har visst riksadvokat Tor-Axel Busch ennå.

Under den kalde krigen var SINTEF i Trondheim det viktigste sivile spionmålet for russisk etterretning. Det var dit russerne sendte postdoc-stipendiatene sine. Under Gorbatsjov og Jeltsin fleipet KGB-generaler overfor meg med at fokus ble flyttet til Norges Handelshøyskole i Bergen. Bedriftsøkonomi var mer ukjent lende for russerne enn kvantefysikk.

I dag er KGB blitt til Russlands strategiske etterretningstjeneste, med hovedkvarter i Jàsennevo sørvest for Moskva. Det er grunn til å tro at de russiske tjenester igjen har satt søkelyset på norsk industri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke mer enn fire-fem år siden Norges forsvarssjef Harald Sunde lot seg intervjue av NRK foran Kreml om at Russland ikke lenger utgjør noen trussel mot Norge. I dag har russisk etterretning fortsatt to armer aktive i Norge, den strategiske etterretningstjenesten, som sprang ut av KGBs første hoveddirektorat, og den militære etterretningstjenesten GRU, som rapporterer til den russiske generalstaben.

Signalene om hyppigere, norske øvelsesmønstre med allierte i nord gjør at russisk etterretning for eksempel er interessert i NSBs transportkapasitet fra Trondheim til Fauske. Forhåndslagrene av alliert utstyr ligger fortsatt i Trøndelag.

Norge har endret sin ubåtstrategi etter prinsippet «nåla-i-høystakken». Det betyr at noen få norske ubåter, som skal være umulig for russerne å oppdage, skal ligge årvåkne mellom Nord-Norge og Svalbard. Russiske interesser har jo fått leie vår gamle, nedlagte base på Olavsvern ved Tromsø. Da ledes blikket deres mot Haakonsvern i Bergen.

Russernes strategiske ubåter har fått pulverdrivstoff i sine missiler. Dermed løste de et rust-problem om bord. Bedre aksjonsradius betyr at deres «citybusters» ikke lenger behøver å ligge under vann utenfor USAs østkyst tre måneder i slengen. «Za dalnij pokhod» - «For langfart» - het merket offiserene fikk etter sin jomfrutur dit i sin tid. De strategiske ubåtene kan gjøre samme jobben i dag under is-kappen rundt Franz Josefs land. Det skjerper konfrontasjonsutfordringene i Barentshavet på ubåtsiden. Den norske marine vurderer mye av russernes materiell som gammeldags, ispedd enkelte perler.

Men dette skjerper også russernes motiv for å drive militær etterretning i Norge. Det fins en åpen, legal etterretningsvirksomhet, som militære med diplomatstatus forestår. Men frykten for et illegalt, russisk agentnett som fungerer «under jorda» har trolig økt hos norske myndigheter. De siste 25 år har antallet unge russere som har flyttet til Norge økt sterkt, mange av dem i følge med en mor som har giftet seg med en norsk mann.

Behovet for industrispionasje fra russisk side har et dramatisk bakteppe: Det fins omtrent ingen innovasjon i russisk økonomi. Tidligere statsminister i Russland og mangeårig riksrevisor Sergèj Stjepàsjin slo dette fast alt i 2003. Han er en nær venn av president Vladimir Putin.

Sammenhengen mellom innovasjon og pluralisme er en bitter frukt som Putin-regimet nå høster mer av. Halvparten av Russlands forskningspotensial arbeider i dag i EU og USA. Ifølge den tidligere sjefen for det russiske marsprogrammet, Roald Sagdèjev, er det snakk om den beste halvparten av Russlands forskere. Og de som dro ut, forblir i Vesten.

Produktiviteten i Russland er også svært, svært lav. Russlands forrige forsvarsminister, Anatòlij Serdjukòv, klaget i all offentlighet over at russisk militærindustri ikke lenger lagde våpen som holdt internasjonal standard. Ja, han truet sågar med å kjøpe våpen utenfor Russland! Og det du ikke klarer å finne opp selv, er det langt billigere å spionere seg til kunnskap om. Dermed er Kongsberg Defence et mål med sin missil-produksjon for de nye, amerikanske jagerflyene F 35.

Leverandørindustrien til olje- og gassvirksomheten blir enda mer utsatt i tider med lave energipriser.

Fortsatt er russerne langt unna den teknologi som vil sette dem i stand til dypvannsboring i nordområdene. Presidentene Gorbatsjov, Jeltsin, Putin og Medvedev gjentok alle følgende sannhet: «Russerne får aldri opp en kubikkmeter gass fra bunnen av Barentshavet uten oppkopling mot norsk offshore- industri og internasjonal investeringskapital!»

Også i Russland må det spares når olje- og gassprisene har stupt. Da er industrispionasje mye billigere enn utvikling av høyteknologi-produkter, som for eksempel subsea-teknologien vår.

Fra før har høyteknologi-bedriftene på Hvalstad-sletta vest for Oslo og i Horten for lenge siden merket seg at obskure russere avla dem suspekte besøk. Politiets overvåkingstjeneste hadde egen stasjon i Horten av den grunn!

De store russiske oljeselskapene, som Rosneft og Lukoil, har for lengst begynt å snuse på muligheten for å investere i Norge og opprette virksomhet her. Dette er ikke bare lovlig, men ønsket fra norske myndigheters side. De har gitt konsesjonskompetanse til disse russiske selskapene på norsk sokkel. For etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste gjør likevel slikt nærvær etterretningsbildet mer komplisert å tyde.

Der i gården minnes man med et smil Harald Heide-Steen Jr.s gamle sketsj om den sovjetiske ubåtkapteinen som forvillet seg inn til Drøbak og sa: «Grense? Vi kan jo ikke se den grense under vann!»