GENERALSTREIK:  I går gikk en samlet arbeidstakerside til streik. LO-leder Gerd Kristiansen (bildet) stod på talerstolen med en spesifikk kvinne i bakhodet.
GENERALSTREIK: I går gikk en samlet arbeidstakerside til streik. LO-leder Gerd Kristiansen (bildet) stod på talerstolen med en spesifikk kvinne i bakhodet.Vis mer

Derfor streiket vi i går

Det finnes arbeidstakere som nesten ikke tør å gå til legen på dagtid, av frykt for å bli presset ut av jobben

Meninger

I går streiket hundretusenvis av medlemmer fra LO, Unio og YS - en samlet arbeidstakerside - mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Det var en kraftfull markering mot en politikk som vil skape mer utrygghet og mer ufrihet for norske arbeidstakere.

Midt under forberedelsene til markeringen foran Stortinget, der jeg holdt appell foran tusenvis av streikende, fikk jeg en e-post som satte meg helt ut.

Vi som er tillitsvalgte i fagbevegelsen får jo stadige rapporter om arbeidsforholdene i alle bransjer og alle deler av landet. Mange steder er forholdene bra. Men for mange arbeidstakere er det slett ikke rosenrødt.

Problemet vårt er at mens arbeidsminister Robert Eriksson kan fortelle solskinnshistoriene fra norsk arbeidsliv - gjerne ved å navngi fornøyde arbeidstakere han har møtt - er det få av våre medlemmer som tør stå fram offentlig og fortelle om arbeidslivets skyggesider. De er for redde.

Selv om vi er vant til disse rapportene, berørte eposten jeg fikk i går meg spesielt. Den kom fra en kvinne som hadde passert de 40, og som understreket hvor viktig det var at eposten ble behandlet konfidensielt. Derfor kan jeg knapt fortelle hva hun skrev.

Det jeg kan si, er at hun i årevis har gått fra den ene midlertidige engasjementsstillingen til den andre, samtidig som hun har slitt med sykdom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun tør nesten ikke gå til legen på dagtid, av frykt for å bli presset ut av jobben. På svært kort varsel kan hun få beskjed om at jobben hennes forsvinner, eller at hun likevel kan få fortsette i noen måneders ekstra engasjement. Hun får ikke samme lønnsutvikling som de andre, ikke samme pensjonsopptjening eller tilgang til kurs og videreutdanning. Det er et liv på vent, der dagene går med til å jobbe i en utrygg midlertidig stilling, og kveldene går med på å søke sikrere jobber.

Nå drømmer hun om å kjøpe en treromsleilighet sammen med kjæresten. Men uten fast jobb er det sjanseløst. De får ikke lån i banken. "Vi tør ikke og får derfor ikke mulighet til et lite lån. Er det for mye å drømme om når man har passert 40?" spør kvinnen i eposten.

Som mangeårig tillitsvalgt i fagbevegelsen regner jeg meg selv som ganske herdet i møte med hva folk forteller om arbeidssituasjonen og livssituasjonen sin. Men jeg skal være ærlig og si at eposten jeg fikk i går nesten vippet meg av pinnen. Det var henne jeg tenkte på da jeg gikk på talerstolen foran Stortinget. Jeg kan ikke si hva hun heter eller hva hun jobber med. Jeg har spurt, og fått lov til, å fortelle det jeg har gjenfortalt her.

Det er alt jeg kan si. Men det som er sikkert, er at det finnes tusenvis av arbeidstakere i dette landet som opplever en tøffere arbeidshverdag enn det Robert Eriksson vil innrømme at finnes. For dem streiket vi i går. Fordi de trenger et sterkere lovvern - ikke et svakere.

«Streiken i dag er svært, svært viktig! Håper bare ikke den kommer for sent,» skrev kvinnen til meg. Akkurat det er det opp til partiene på Stortinget å avgjøre

Lik Dagbladet Meninger på Facebook