Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Metoo og universitetet:

Derfor strever universitetene med Metoo-saker

Nok en sak fra Universitetet i Bergen viser hvor fastlåst det kan bli når oppgjøret med seksuell trakassering møter forskernes sterke stillingsvern.

SAGT OPP: En vitenskapelig ansatt ved Universitetet i Bergen er sagt opp etter at han skal ha tatt nærgående bilder av studentene sine med telefonen sin, men slåss for jobben. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
SAGT OPP: En vitenskapelig ansatt ved Universitetet i Bergen er sagt opp etter at han skal ha tatt nærgående bilder av studentene sine med telefonen sin, men slåss for jobben. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

BERGEN (Dagbladet): Møtene mellom unge kvinnelige studenter og mennene som underviser dem finner stor sett sted i fordragelighet. Men iblant skjer det noe som ikke skulle skje, og nå har det visst skjedd igjen. I alle fall ifølge Universitetet i Bergen, som har sagt opp en av sine vitenskapelige ansatte, på grunn av «seksuell trakassering av flere kvinnelige studenter», for å bruke rektor Dag Rune Olsens ord til NRK.

Den ansatte fikk en skriftlig advarsel i 2018 fordi han skulle ha oppført seg upassende mot to kvinnelige studenter, som han også var veileder for. Den ene av dem hadde på det tidspunktet ifølge KHRONO et forhold til ham. Så, i fjor, kom det inn et nytt varsel om den ansatte, mens om var knyttet til forhold fra tiden før han fikk en advarsel. Denne gang var det mannens ekskjæreste som kontaktet de to kvinnelige studentene fra den første saken, fordi hun hadde funnet bilder på mannens harddisk. Det skal være snakk om bilder fra en studiesituasjon, som har fokus på puppene og rumpene til studentene. «Bildene har en klar seksualisert fremstilling», står det i varselet gjengitt i Forskerforum.

Det er blitt en sammenfiltret sak. Den ansattes fagforening, Forskerforbundet, stiller seg last og brast ved siden av ham og mener at bildene ikke kan anses som brudd på stillingens etiske retningslinjer. De truer med å gå til retten. Hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Bergen, Steinar Vagstad, kaller i Forskerforum bildene for «helt uskyldige» og mener det er snakk om «offentlig sverting». Forskerforbundet hevder videre at det nye varselet ikke kan få tilbakevirkende kraft, siden det ikke har vært nye varsler mot den ansatte etter at han fikk en advarsel.

FJERNES: Denne scenen blir ikke lenger å se i nye utgivelser av «Toy Story 2». Vis mer

Det siste er også grunnen til at universitetets HR-avdeling sluttet at det ikke var grunn for oppsigelse. Da hyret universitetet inn advokatfirmaet Thommesen for å undersøke saken. De kom til motsatt konklusjon. Blant det som har kommet frem i Forskerforum av innholdet i varselet, er at den ansatte på en reise skal ha lagt seg i sengen til kvinnen som har varslet, og at han ved en annen anledning skal ha kneppet opp BH’en til to studenter han veiledet. Selv skal han ha sagt at dette ikke har skjedd.

Saker som dette har det med å bli langvarige og utmattende. Det har å gjøre med at akademikernes sterke stillingsvern kolliderer med den nye tids bevissthet om hvordan det er å være utsatt for maktmisbruk, og ønske om å ta et oppgjør med de som utnytter sin stilling. Frem til 1990 var professorer embedsmenn, og bare en domstol kunne frata dem jobben. Og fremdeles skal det veldig mye til for å bli sparket ut av en akademisk institusjon når man først har klart å kare seg inn på innsiden.

Det er historisk gode grunner til at det er vanskelig å si opp vitenskapelig ansatte. Forskere skal være fri, og kunne utforske de delene av samfunnet de måtte ønske å utforske, og trosse politikere og maktinstanser dersom de mener det er riktig. Men denne beskyttelsen har også gjort at mange kunne se på stillingen sin som en makelig endestasjon, som ingen kunne tvinge dem til å forlate.

Det er slik sett ikke så rart noen av dem har følt at de har kunnet gjøre akkurat det de ville. I de ytterst få sakene der universitetene og høyskolene har forsøkt å kvitte seg med en brysom ansatt, har den det gjelder kjempet mot med alt de har hatt, i flere rettsinstanser og over mange år, og med henvisning til den høye terskelen det skal være for å si dem opp.

Da Universitetet i Stavanger ville si opp historieprofessor Nils Rune Langeland, etter en rekke vitnesbyrd fra studenter og ansatte som hadde opplevd oppførselen hans som trakasserende, ble resultatet en dramatisk og ydmykende offentlig oppvask av svært skittent tøy. I en tidligere trakasseringssak ved Universitetet i Bergen gikk det ifølge Khrono fjorten år fra den første muntlige advarselen ble gitt, til den ansatte var endelig oppsagt. I en lignende prosess ved Kunsthøgskolen i Oslo måtte det ifølge Forskerforum fjorten år og 23 varsler til før en professor mistet jobben.

Den som leser om disse sakene, kan fort få den ubehagelige følelsen av at det er lange perioder der studentene blir en slags lokkeduer: Der ledelsen har gitt en advarsel til noen de kanskje egentlig mener burde miste jobben, og må gå rundt og vente på tilfellet som skal gjøre det mulig for dem å bygge en sterkere sak. Det er nettopp uenighet rundt hva det er mulig å gjøre etter at et advarsel er gitt, som nå preger saken i Bergen. Den ansattes advokat, Mariann Helen Olsen, mener i Khrono at klienten hennes ikke kan sies opp etter at han har fått en advarsel hvis det ikke har inntruffet nye kritikkverdige forhold.

Men om lovteksten som beskytter embedsmenn og tjenestemenn er streng, er den også ganske vag. Det er snakk om å utvise «grov uforstand», om å vise seg «uverdig til sin stilling», å bryte ned «den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen». Det er en tekst som bærer med seg et ekko av en annen tid, da embedsmennenes rolle som forbilder og symboler på respektabilitet var viktigere.

Men nettopp i vagheten ligger også potensialet for oppdatering, for å skape presedenser som tar opp i seg nyere imperativer, som institusjonenes behov for å slå hardere ned på seksuell trakassering. Å presse seg på noen som ikke vil, og som ikke kan velge ikke å omgås deg, kan fint karakteriseres som «grov uforstand», uten at det bør være behov for årelange prosesser for å fastslå nettopp dét.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!