BETROELSEN:  Herbjørg Wassmo (66) avdekker en vond hemmelighet i sin nye bok «Hundre år», som handler om hennes formødre og henne selv.
 Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
BETROELSEN: Herbjørg Wassmo (66) avdekker en vond hemmelighet i sin nye bok «Hundre år», som handler om hennes formødre og henne selv. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Derfor tiet hun om fars overgrep

Herbjørg Wassmo (66) tiet for å unngå en familiekatastrofe.

|||(Dagbladet.no): —Det var mitt ansvar å ikke skape katastrofe. Jeg så for meg at familien ville gå til grunne dersom jeg fortalte noen om overgrepene. Det kunne jeg ikke leve med. Og jeg var sikker på at jeg ville leve, forteller Wassmo.

Skammen

Overgrep er et gjennomgangstema i flere at Wassmos romaner, men først med denne boka har hun fortalt at dette er noe hun selv har blitt utsatt for. For å takle den vonde hemmeligheten, skrev unge Herbjørg dagbok over overgrepene som hun gjemte i en voksdukpose bak en planke i fjøset.

—Med et enkelt språk, som en skipsfører, noterte jeg dato, sted og navn i en liten gul notatbok. På denne måten kunne jeg parkere skammen. Jeg la den fra meg der i fjøset. Det fungerte ganske godt tror jeg. Og jeg hadde heldigvis en stor og flott familie som så meg og elsket meg.

Oppgjøret

Ingen snakket om incest eller overgrep. Første gang Wassmo forsto at det ikke bare var henne, var da hun leste om Lot i bibelen som forgrep seg på sine døtre.
Som voksen har hun tatt et oppgjør med sin far.

—Jeg tror ikke han forsto hva han hadde gjort. Jeg tror overgripere mangler empati med sine ofre. Det verste min far gjorde var ikke å påføre meg fysiske og psykiske skader, men å stjele fra meg min far. Jeg har alltid siden drømt om en far.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hennes nye roman «Hundre år», som handler om hennes oldemor, bestemor og mor, inkluderer imidlertid historien om henne selv. Foreldrenes død og år med terapi, har gjort at Herbjørg Wassmo endelig har turt å se seg tilbake.

—Jeg har brukt mye fantasi og energi på å gå videre etter det som skjedde. Men de seinere åra har jeg sett bakover. Jeg tør å se meg selv i en slektssammenheng. Ikke bare som Herbjørg med en skammelig hemmelighet. Ved å ha mine formødre i ryggen kan jeg si hva som helst. Det har vært nødvendig.

Wassmo røpet aldri hemmeligheten for sin mor. I «Hundre år» beskriver hun morens dødsleie, og hvordan hun selv ikke da får seg til å spørre om moren noen gang visste.

Ble drapstruet
Wassmos tidligere bøker som omhandler incest har vakt sterke leserreaksjoner. Etter trilogien om Tora som kom ut på begynnelsen av 1980-tallet, fikk hun flere anonyme henvendelser.

—Noen truet meg på livet. Andre betrodde seg. Jeg var totalt uforberedt og klarte ikke være en god psykolog for dem som trengte meg. Jeg kunne bare lytte, sier Wassmo og legger til at hun pleier å oppfordre de som tar kontakt til å søke profesjonell hjelp.

Morsrollen

I romanen er Wassmos egen historie bare en detalj i historien om hennes sterke formødre. Ideen til boka ble født da hennes egen datter sendte henne en brosjyre med bilde av altertavla i Lofotkatedralen, med spørsmål om ikke dette var oldemoren. Det viste seg til slutt å være en annen kvinne i slekten, men da var historien allerede kommet for langt i forfatterens hode til å legges bort.

—Har du tenkt noe over din egen rolle som mor mens du har beskrevet dine formødres liv?

—Boka førte til at jeg møtte mine egne svik i døra. Det er ikke enkelt å være foreldre. Selv var jeg småbarnsmor til mine to barn på 1970-tallet og ville få til alt på en gang, sier Wassmo og legger til at hun har stor respekt for dagens karrierekvinner som velger å få barn.

—Jeg var ingen myk mor. Noen ganger tenker jeg at det beste man kan si om meg, er at jeg leste høyt for barna. Jeg håper jeg klarte å være en god mor, men jeg er sannelig ikke sikker.