BELASTNING: «Jeg stakk fingeren i jorda og spurte meg selv: Kan du klare belastningen for resten av livet? Svaret var nei», skriver kronikkforfatteren. Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpix
BELASTNING: «Jeg stakk fingeren i jorda og spurte meg selv: Kan du klare belastningen for resten av livet? Svaret var nei», skriver kronikkforfatteren. Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpixVis mer

Derfor tok jeg abort

18. august i år fikk jeg vite at mitt ufødte barn hadde Downs syndrom. Da jeg fikk den forferdelige beskjeden per telefon, fikk jeg først sjokk.

Meninger

Siden jeg er 44 år hadde jeg vært inne på tanken om at det kunne skje. Men jeg slo fra meg tanken da informasjonen jeg fikk på Rikshospitalet var at min alder kun ga 3,5 prosent større risiko for at barnet mitt skulle ha Downs syndrom.

Jeg så på meg selv som en sunn oppgående dame og tenkte at «det hender ikke meg».

Jeg har, som samfunnet generelt, en oppfatning av mennesker med Downs syndrom som blide, hjertelige og snille mennesker.

Da jeg fikk den forferdelige beskjeden per telefon, fikk jeg først sjokk. Jeg pakket sakene mine da jeg befant meg på jobb, ringte barnefar og to timer senere var vi på vei til Rikshospitalet for å snakke om løsninger som legen/forskeren kalte det. I bilen fra Drammen til Oslo var tanken å beholde barnet som vi gledet oss så enormt til å få.

På sykehuset ble vi presentert for psykiske og fysiske avvik barnet vårt ville komme til å bli født med. Han fremla det som noe variasjon mellom menneskene med Downs syndrom og at han ikke kunne si i hvilken grad av Downs vårt barn ville få, men han presiserte at det kun var de friskeste vi fikk se i media.

Jeg fikk følelsen av å ikke ha noe annet valg enn abort slik forskeren presenterte valget for oss.

Fra andre mennesker i helsevesenet fikk jeg også den samme følelsen.

Siden jeg selv er gestaltterapeut var det viktig for meg å se helhetlig på situasjonen. Spørre meg selv: Er jeg i stand til å ta vare på et barn med funksjonssvikt resten av mitt liv? Ønsker jeg å utsette mine andre to barn for den belastningen det vil medføre resten av deres liv? Vil jeg være i stand til å ta vare på mine andre to barn?

I tilfelle ikke, hva kan skje med dem? Hvem ville i tilfelle tatt seg av henne når jeg og barnefar dør, hvordan vil det ha vært for meg å dø fra henne, uten å vite om hun ville få den hjelpen hun trenger med hennes spesielle behov? Hvordan ville det ha vært for henne å være annerledes?

Hvordan ville det ha vært for henne å hanskes med psykiske utfordringer, da mange med Downs sliter psykisk? Hvordan ville det ha vært for henne å ha dårlig helse? Hvordan ville min samvittighet ha vært, ville jeg til stadighet ha en opplevelse av å ikke gjøre nok, og være nok?

Spørsmålene var mange uten noen konkrete svar med unntak av at mitt barn hadde Downs syndrom og tiden var knapp.

Abort måtte skje så fort som mulig.

Jeg var uten noe støtteapparat, ingen å henvende meg til. Ingen jeg visste som hadde vært utsatt for lignende valg. Jeg og barnefar måtte finne ut av valget på egen hånd. Som var som å velge mellom pest eller kolera, begge utfall av utrolig smerte.

Tanken på «belastningen» det ville gi meg selv, barnefar og barna mine førte til panikk. Jeg kunne vært beredt på å ta meg av barnet i barneårene, men ikke hele resten av mitt liv. Tanken om «hele livet» rev og slet i meg, samtidig som smerten om å ta bort mitt lille barn som hadde vært i min mage i fire måneder var ubeskrivelig grusomt. Jeg snakket med henne. Kjente bevegelse. Hun og jeg hadde oppnådd kontakt, jeg elsket henne og gledet meg enormt til den dagen hun skulle komme.

Likevel falt avgjørelsen om abort. To dager etter beskjeden ankommer vi Drammen sykehus og en nemd skal godkjenne abort siden dette var utenom abortlovens tolv uker. Aborten ble vedtatt og fødselen settes i gang med en pille.

To dager senere tilbake igjen for å føde med ytterligere enda flere piller som tar livet av barnet og fødselen er i gang. Fire dager etter beskjeden. Etter ti timer er mitt døde barn ute med en følelse av at mitt liv aldri vil bli det samme igjen.

I fire timer blir hun liggende hos oss, med en sorg så stor da hun ble borte.

I dagene som kommer stopper livet mitt opp, er preget av sorg, savn, smerte og bearbeidelse.

I sorgen får jeg med meg debatter og reportasjer om temaet som igjen får meg til å føle at jeg har gjort noe galt. At jeg er feil, ikke god nok som mor og at jeg har tatt et feil valg.

Media preges av mennesker som lever med barn med Downs syndrom. De forteller om hvor fantastisk det er, men hvor er de som faktisk har tatt abort?

De som kanskje har kjent på de samme følelsene som meg. Hvor er de?

Jeg får en følelse av dobbeltmoral.

På en side blir jeg anbefalt å ta abort av helsevesenet. Når jeg tar abort får jeg følelsen av å være feil, som et menneske som har tatt bort mitt eget barn.

Igjen sitter jeg med følelsen av at samfunnet mangler noe konkret. De mangler et støtteapparat og de mangler en stemme, min stemme.

Ja, jeg tok bort mitt eget barn, enda hvor grusomt og smertefullt det var, men jeg stakk fingeren i jorda og spurte meg selv: Kan du klare belastningen for resten av livet? Svaret var nei. Da spurte jeg meg selv: Kan du utsette dine allerede to barn for belastningen for resten av livet? Var svaret nei?

Avgjørelsen og valget jeg tok krevde at jeg måtte være ærlig med selv. «Se både til høyre, venstre og rett frem», for så mange flere aspekter lå til grunn for mitt valg enn at barn med Downs syndrom er glade, blide og hjertlige mennesker.

Jeg måtte se hele bildet, som inneholdt både min historie, barnefars historie, barna mines historie, den nåværende situasjonen og fremtiden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook