NASTY WOMAN: Hillary Clinton tapte valget. Det var sårt. Men ingen nåde fra hennes kritikere.
/ AFP PHOTO / Jewel SAMAD
NASTY WOMAN: Hillary Clinton tapte valget. Det var sårt. Men ingen nåde fra hennes kritikere. / AFP PHOTO / Jewel SAMADVis mer

Derfor tok vi ikke SÅ feil

Meningsmålinger og media får skylda for det største valgsjokket i amerikansk politisk historie.

Kommentar

Men tok vi egentlig så feil? Det er spørsmålet. Ikke om vi heiet for mye på Hillary, eller for lite på Trump, eller tvert om var for ukritiske til Trump og for kritiske til Hillary, som jeg mener, men det er en helt annen sak.

Den oppvasken kommer seinere, det kan jeg love. Wikileaks, FBI, medias rolle, meningsmålingers rolle, det kommer til å bli et helvete i mange år fremover. Et evig referansepunkt som om hundre år ikke vil bli glemt, men referert feil og mistolket akkurat som Brexit blir nå.

Snart et døgn etter det som bare blir omtalt som et sjokk i forskjellige varianter av psykiatri og etterpåklokskap, er det for tidlig å skrive historien, men den er allerede i ferd med å bli revidert. Jeg hater å bli tatt i feil, så jeg retter min egen historie. Siden valgnatta har jeg mottatt utallige hoverende og dels sjikanerende eposter og meldinger i sosiale medier om hvor dum jeg var som trodde at Hillary Clinton kunne vinne.

Det må jeg bare by på. Jeg ba om det, fordi jeg var for kjepphøy i troen på at Hilary skulle vinne. Alle trumpister og Bernie bros må gjerne feire Trump-seieren og Hillary-nederlaget med å sende meg en sjikanerende epost. Det er helt i tråd med denne valgkampens hovedtema og åpenbart en inderlig glede å få ut. Sympati for Hillary synes av en eller annen grunn å tiltrekke menn som mener at «pussy grabbing» er selve livet. De skriver ting til meg som får meg til å undre om de noen gang har hatt en mor. I så fall hater de henne.

Forunderlig mange på venstresida blir også provosert av at jeg håpet på at USA skulle få sin første kvinnelige president. Venstresida i Norge hater Hillary. Det skjønte jeg tidlig, men ble litt sjokka over hvor intenst hatet var. De sendte meg lenker til konspivideoer fra Breitbart og alt.right for å bevise hvor ille hun var.

Selv Donald Trump i sin takketale i går erkjente at Hillary har vært utsatt for urimelig mye hets. Hvis du har vært i offentligheten i 30 år, bør du være glad om over 30 prosent liker deg, sa han. Venstresida i Norge synes hun er en 4er.

Da jeg tillot meg å påpeke at jeg faktisk var bekymret for utfallet for en uke siden, at jeg sa at senatet ville glippe for demokratene og Hillary burde være glad om hun vant, får jeg til svar en twittermelding jeg sendte i mars i år. Da var jeg sikker på at hun ville vinne i et anfall av historisk optimisme; jeg skrev at USA er et bra land når den første svarte presidenten etterfølges av den første kvinnelige presidenten.

Det er jo unektelig sant. For de av oss som tror at fremskritt og modernitet er å inkludere flere i makt og posisjoner, er det jo positivt at kvinner og minoriteter kan nå til topps. Men så skjedde ikke det, åtte måneder seinere, og i stedet for å ha sympati for at mitt håpefulle ønske ikke ble innfridd, er jeg en tosk som var så skråsikker og uforsiktig.

Vær forsiktig. Alt du sier kan bli brukt mot deg.

Uten sammenlikning, føler jeg at våre krystallkuler, orakler og guruer opplever det samme akkurat nå. Vi kommentatorer og journalister har referert til dem som små einsteiner når de på mirakuløst vis har kunnet forutse det nøyaktige resultatet i et valg basert på modeller som til og med har elementer av synsing i seg.

Nate Silver har så smått blitt en kjendis i Norge og resten av verden. Jeg har hørt hans nettsted «fivethirtyeight» uttalt på utallige språk de siste ukene mens jeg har vært på valgmøter USA rundt. På japansk lyder det som en kommando, på fransk som en seksuell posisjon, på tysk som et EU-direktiv.

Jeg snakker altså om meningsmålere, om tallknuserne, som i moderne valg har fått en stadig viktigere rolle. Ikke bare fordi vi i media videbringer deres minste pust som var det hugget i stein med tre streker under, men ikke minst fordi politikerne selv bruker omfattende og avanserte målinger for å skreddersy sine valgkamper ned til en brøkdel av en velger.

Men alle tok feil. Donald Trump var like overrasket som Hillary Clinton. Eller tok de så feil som alle vil ha det til?

Den erklærte guruen Nate Silver føler naturligvis et behov for å forsvare sin posisjon. Han peker på at forskjellen mellom meningsmålingene og valgresultatet i årets valg faktisk var mindre enn i det siste og flere tidligere valg. Et prosentpoeng mer til Clinton, ett mindre til Trump, og det hele hadde vært snudd på hodet. Marginene var uhyre små ved nærmere studie; det var stang inn og stang ut.

Meningsmålingene var rett og slett ganske presise, mener han. Hillary Clinton vant til og med flest stemmer, så tett var det. Resultatet skyldtes det amerikanske valgmannsystemet.

Kunne målingene ha plukket opp det? Neppe, fordi problemet i innspurten er for få troverdige lokale målinger der det ble avgjort. Dermed var for eksempel Hillary spådd som klar favoritt i Pennsylvania, men selv om hun vant de store byene, viste det seg at bygda gikk for Trump. Nate Silver advarte om en slik usikkerhet, men det skal sies at han siste kommentar før valget handlet om at alle sannsynlige veier ledet til Hillary Clinton.

Selv den konservative kommentatoren Mark Halperin var enig med ham og måtte dagen derpå forklare spådommen sin i innspurten: Bare en sen tilstrømming av velgere som ingen målinger hadde rukket å oppdage, kunne redde Trump nå.

Han holdt fast ved sin forklaring. Han mente det var det som hadde skjedd. Før FBI-innblandingen var det tegn til at Trump-velgerne hadde mistet motet ettersom Hillary Clinton var i ferd med å sikre et betydelig forsprang. Så snudde det. Comey ga dem nytt liv og troen på at de kunne vinne. Valgresultatet viser at det var et skifte som ble avgjørende. Mye tyder på at det også demobiliserte Hillary-velgere, slik det ble spådd. Hun lå uvanlig godt an i forhåndsstemmene i Nord Carolina for eksempel, bedre enn Barack Obama, men så stoppet det opp.

Da må det vel være vi i media som har tatt feil av målingene. Eller kan det hende at vi lot oss blende av dem og ble for avhengige av dem? For min del kan jeg gjerne svare ja. De siste ukene har det knapt gått en time uten at jeg har gått inn på latest polls – siste meningsmålinger – som viste en ganske trygg ledelse for Hillary i de fleste av dem helt opp til valgdagen.

Skulle jeg ha gjort mine egne undersøkelser, gått Nate Silver i næringen? Rent bortsett fra at jeg hvert presidentvalg tenker at han har verdens morsomste jobb, så er nok ikke det en god idé. Da gjenstår spørsmålet om vi overtolket meningsmålingene, fordi vi heiet så voldsomt på Hillary? Det er mulig, men vanskelig; alle målinger blir tolket av eksperter og så radbrekket og puttet inn i nye modeller av folk som Nate Silver. Riktignok hadde jeg utvidet matte i videregående, men her må jeg melde pass og stole på Nate.

Mine kritikere har rett, jeg er jo journalist så jeg har en plikt til å undersøke selv. Det er derfor jeg og mine kolleger i Dagbladet har reist fra kyst til kyst, på kryss og tvers i USA de siste månedene for å lage reportasjer om det som skjer utenfor New York og andre liberale storbyer. Vi traff for eksempel Ty i Colorado som var fjerde generasjon i en familiebedrift som solgte cowboyhatter i Steamboat Springs. Han syntes at demokratene lovet stadig nye velferdstjenester uten å tenke på hvem som skulle betale for dem.

Men så møtte vi forskeren Steve i universitetsbyen Boulder bare noen mil unna. Han ble rasende over Tys beskyldning om liberal latskap og mente urbane teknologimiljøer skaper en amerikansk industri som både brødfør og gir Trump-velgerne sitt fremste våpen, en iPhone. Jeg har all forståelse for at Ty, som til forveksling lignet Marlboro-mannen i reklamen, er bekymret for Hillary Clintons snakk om foreldrepermisjon, helseforsikring og minstelønn. Den bekymringen snakkes det lite om.

Samtidig er det et annet Amerika rett rundt hjørnet hvor Steve lever, skaper større verdier og ønsker et mer liberalt moderne liv.

Det er komplisert, som det heter på Facebook, som også er en del av denne nye politiske virkeligheten. Bare etter noen timer har amerikanske eksperter et titall forklaringer på det som skjedde, og de er flere og mer interessante enn de fleste jeg får beskjed hjemmefra om at jeg ikke forstår Amerika.

Amerikanere forstår ikke Amerika. Nobelprisvinneren Paul Krugman skrev i sjokk i New York Times allerede før resultatet var endelig at han trodde han kjente Amerika, at amerikanere delte de samme verdier, men nå er han i tvil. Han peker på at seierherrene er opptatt av blod og jord, av patriarkatet og rase. Av anti-demokratiske og reaksjonære verdier. Han stoppet såvidt før han begynte å snakke om mellomkrigstidens Europa.

Joda, han er en liberaler newyorker, men det er skremmende at en så belest og bereist mann innrømmer at han ikke kjenner sitt eget land.

I Dagbladets reportasjer det siste året og særlig de siste ukene i valgkampen, har vi forsøkt å reflektere alle sider gjennom både tekst, bilder og video. Vi har dekket Trumps valgkamp utførlig, mener jeg, vært på utallige valgmøter, møtt tilhengerne hans og skrevet om hvorfor så mange tiltrekkes av ham.

Alt har du kunnet lese i Dagbladet. Faktisk sendte en av mine kritikere meg en lenke til en reportasje i Dagbladet jeg selv hadde vært med på for å vise hvor feil jeg tok. Det er ikke første gang det skjer.

Min jobb er å kommentere. Jeg heiet på Hillary. Jeg ønsket inderlig at USA skulle få sin første kvinnelige president, og jeg mente at hun ble behandlet urettferdig av både motstandere og media nettopp fordi hun var kvinne. Jeg har skrevet om og argumentert for det, og så får folk være uenige og si imot. Det er ikke nødvendig å karakterisere verken mitt utseende eller hva du ønsker skal gjøres med meg, for å få frem et poeng. Jeg skjønner at du henvender deg til meg og ikke mine mannlige kolleger, fordi det er så helvetes jævlig med kvinner og feminister. Alt det forstår jeg. Og jeg bor i Norge.

Vanligvis tenker jeg at jeg er heldig som ikke bor i Pakistan eller Saudi Arabia, men når jeg får slike brev, om Hillary Clinton, tenker jeg at det er ikke så greit i USA heller. Så takk for at du minner meg om det.

Tirsdag kveld ble jeg sjokkert av resultatet i likhet med de fleste av mine kolleger, både amerikanske og internasjonale. Vi hadde stolt på målinger som sa noe annet. Kanskje var det håpefullt, men som jeg sier, jeg hater å bli tatt i feil. Jeg trodde det var riktig, men fryktet at det gikk gal vei etter at FBI blandet seg inn og antydet at de hadde funnet mer muffens i Hillarys e-poster. Etter det gikk målingene Trumps vei, men rakk ikke å måle at han hadde gått forbi.

Jeg tror fortsatt hun var den beste presidenten USA kunne valgt i 2016. Tilfeldigvis var hun en kvinne. Det syntes jeg også var viktig. I likhet med svarte i 2008 og 2012 som stemte på Obama, har identitet noe å si. De syntes det var viktig at han var svart.

I år er det visst viktig å være hvit igjen.

Donald Trump anno 2016 handler bare om identitet. Det handler om frustrerte menn og pussygrabbing. Det er vanskelig å stå imot det. Men den eneste redningen er å stå imot.