- FOR MØRKT: Komiker Odd-Magnus Williamson har tulla med alt, men kommer aldri til å lage humor ut av drapene på Utøya. Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet
- FOR MØRKT: Komiker Odd-Magnus Williamson har tulla med alt, men kommer aldri til å lage humor ut av drapene på Utøya. Foto: Lars Myhren Holand / DagbladetVis mer

Derfor tuller de ikke med Utøya

Utøya-saken er vår generasjons nullpunkt.

Odd-Magnus Williamson fra «Torsdag kveld» vil ikke tulle med drapene 22. juli. Det er ikke interessant, sier han, bare bunnløst og mørkt. Mange er overrasket. Williamson tilhører en generasjon som har tulla med alt. Den generasjonen som er hatet av mange eldre for å tøyse med alt som ikke skal tøyses med og beskyldt for å være kalde og kyniske.

Skuespilleren og komikeren er en ivrig tvitrer. Hans poster er noe av det drøyeste innen norsk humor. I programmet «Trygdekontoret» tirsdag kveld fortalte han at poenget med tvitringen har vært å sjokkere i et samfunn som har føltes grunt og døllt. Etter 22. juli føler han ikke lenger dette behovet.

— Vi har kjent det på kroppen. Nå vet man hva det er, sa han.

Vår tids komikere har tullet med andres traumer lenge. Med voldtekt, narkomane, psykisk utviklingshemmede, Fritzl-saken, Orderud-saken. De har trosset gamle humorregler om å bare sparke oppover og holde det lyst og varmt. Det å tøye strikken er bra. Det må eksperimenteres. Jeg vet at humoren til Odd-Magnus Williamson er ekte. Den er et produkt av vår generasjon.

Samtidig er det et paradoks at det er greit å tulle med tragedier som er mindre, men enorme for den det gjelder, mens man båndlegger seg selv når ofrene er mange og saken stor. At man skiller mellom det man oppfatter som sitt eget og det man oppfatter som noen andres traume.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utøya-saken er spesiell. Den ble et felles traume, til tross for at de fleste av oss ikke er direkte involvert med slekt eller venner. Den er full av navn og bilder på et stort antall uskyldige norske ungdommer, drept på bestialsk vis, og den er full av symbolikk. Voldsom og altoppslukende. Umulig å overse. Et nullpunkt for min generasjon, slik krigen var for våre besteforeldre.

Det er ikke rettferdig, men det er naturlig å tillegge egne traumer mest vekt. De fleste andre fæle nyheter kommer ikke så nær. De raser forbi og forsvinner i mengden. Mange saker forblir tall og statistikk, med ansikts- og stemmeløse ofre. Det skaper ingen fellessorg. Distansen gjør at vi ler når vi vet at vi ikke «bør», og så er dét morsomt. Latteren kan føre til refleksjon om vår egen mangel på empati. Men den kan også skape mer avstand mellom de som har opplevd tragedie og de som ikke har det.

Det er for mye vondt i verden til at vi kan ta alt innover oss. I redaksjonen kaller vi det deskhumor. Men det å ta avstand er viktigst når vi har følt nærhet. Vi føler fortsatt på det som skjedde 22. juli, men vi skal videre. Da er humor viktig. Mange har tøysa med 22. juli allerede. Med ABB, med Fjordman, med pressen. Men ikke med selve handlingen eller med ofrene.

Vi vil ikke le av barn som løp for livet på Utøya. Amerikanerne ler av Bush og bin Laden, men ikke av de som falt fra World Trade Center. De gamle ler ikke av krigen. De middelaldrende ler ikke av kreft. Ingen ler av historien om Christoffer, gutten som ble mishandlet til døde. Vi trenger avstand til hendelser, ikke til mennesker. Vi er best på medfølelse når saken føles nær og voldsom. Ofte er det da vi er best på humor også. Aller best er humoren når den kommer fra ofrene selv.

Som Williamson tvitrer: «Når jeg hører folk som var på Utøya tulle med at aldri har så mange AUF-ere tatt svømmeknappen. Da blir'e sol i hjertet da. For en gjeng, ass.»