Derfor valgte jeg å få barn på egenhånd

Skriver single Anniken Monsøy.

JEG HAR ALLTID håpet, men aldri trodd på, at jeg ville treffe en mann. Derfor skaffer jeg meg nå barn på egenhånd.

Jeg har vært i utallige diskusjoner om livssituasjon. De fleste av mine venninner sier alltid «jo, men du treffer selvsagt noen»! Mens jeg standhaftig parerer med at jeg håper jo det, men det gjenstår å se.

Jeg tviler sterkt på om jeg faktisk treffer noen jeg tror jeg kan klare å leve med resten av livet. Og ikke minst - noen som kan holde ut med meg. Det finnes en singelstatistikk, og det kan jo godt hende at jeg er en av dem som er skjebnebestemt til å opprettholde statistikken? Jeg ser ofte det hvite i øynene på venninnene mine når jeg lanserer denne teorien. De har ikke tenkt over denne sjokkerende muligheten. I deres verden og drømmer finnes bare ett mål og en mening med livet - å gifte seg og få barn. 

JEG HÅPER i det lengste jeg treffer noen jeg også. Men inntil videre har jeg levd et «sex og singelliv». Det har jeg gjort med godt mot, og med stor innlevelse, etter at jeg ble singel i 1997. Det var vel da alle mine drømmer om hvordan fremtiden min skulle se ut ble knust. Eller det vil si, jeg fikk en ufrivillig restart. En «back to basic»-opplevelse. Jeg fikk en ny sjanse til å bli meg selv igjen, og utvikle meg til å bli enda mer av meg selv. Noe jeg tross alt ikke ville vært foruten for alt i livet.

Sex og singelliv er lett og ukomplisert når man er mange i samme situasjon. Det blir verre når de likesinnende kommer i seriøse forhold.

Når til og med de som før har uttalt de ALDRI skal ha barn, får barn.

Når sex og singelliv-gjengen skrumper inn.

Når man til stadighet blir bombardert med tall og statistikk på alder og befruktingsdyktighet.

FÅR BARN ALENE: Anniken Monsøy både gleder og forbereder seg på tilværelsen som alenemor. Foto: HENNING LILLEGÅRD
FÅR BARN ALENE: Anniken Monsøy både gleder og forbereder seg på tilværelsen som alenemor. Foto: HENNING LILLEGÅRD Vis mer

Når en ikke har funnet så veldig mye annet viktig å fylle livet sitt med.

NÅR MAN RETT OG SLETT har vært på alle festene, møtt alle mennene, drukket all vinen, vært på alle reisene. Når man finner ut at livet man har levd de siste 10 årene føles som en repetisjon. At man ikke kommer noen vei. At man rett og slett er lei av livet sitt. Det skjer ikke noe, ingen forandringer, ingen utvikling, ingen dynamikk. Alt føles statisk.

Da begynner man å slite litt. Når man er blitt den eneste som har frihet og kapasitet til alltid å være den som stiller opp for andre. Når man til stadighet blir nedgradert til reserveløsning for barneforeldre som ikke har noen andre planer, eller som plutselig får behov for en liten smak av singellivet - å være litt vill og gal igjen, som mange tror mitt liv består i. Da er man god nok. 

DERMED SMYGER ensomhetsfølelsen seg inn. Jeg tilbringer ikke mer tid alene enn før, men graden av ensomhet gjør seg mer og mer gjeldende. Fordi antall personer i min omgangskrets som er i samme situasjon blir mindre. Det er en kunst å være alene, men likevel ikke føle seg ensom.

Så gruer man seg for å reise hjem på besøk til foreldre, søsken og slekt. I storbyen kan man gjemme seg bort blant høyhus, trange gater og overfylte kafeer. I storbyen er det også flere av oss. Når man drar hjem til bygda er man fryktelig synlig. Alle vet hvem du er. Og der sitter farmor hver gang med forventningsfullt blikk. Skuffelsen når jeg fortsatt ikke har møtt noen. Forklaringene man føler man må ha. 

ONDSINNEDE TANTER begynner å spekulere om homofili. Selv om jeg heldigvis har et søskenbarn som allerede har sørget for det sjokket. Man begynner å føle seg rar fordi man er singel! Forventningspresset øker, og i takt med det blir jeg mer og mer provosert av at andre pålegger meg en følelse av at mitt liv ikke er fullverdig.

Jeg har tviholdt på tanken om at så lenge jeg ikke møter noe å leve med, og så lenge jeg ikke er overbevist om at det er meningen med mitt liv - så skal livet nytes. Og jeg skal bruke det til min fordel. Leve i øyeblikket og ikke bekymre meg for fremtiden.

Alt dette var helt greit før jeg ble 35, før jeg hadde 10 venninner som ble gravide samtidig. Skulle tro det var en svært smittsom epidemi, men jeg skjønner jo bedre og vet det er alderen som innhenter meg.

Derfor valgte jeg å få barn på egenhånd

Jeg tok dessverre abort for mange år siden og det var fryktelig vanskelig å komme over. Men livssituasjonen den gang var ikke riktig. Jeg følte jeg hadde for lite å tilby. Jeg bodde i kollektiv, var i starten av min jobbkarriere, og mannen jeg var gravid med kunne ikke tilby meg noen fremtid. En håpløs situasjon, med et gitt valg. Jeg trodde jeg kunne styre alt med fornuft. Og ble overrumplet av den instinktive morsfølelsen. Men jeg ignorerte den og gjennomførte det som var «riktig» - og har siden angret hver eneste dag. Hver eneste dag har jeg sett mitt ufødte barn i alle barn jeg har møtt.

Litt av trøsten har vært at jeg kanskje vil få oppleve dette en dag likevel.

MEN DEN MULIGHETEN har blitt kraftig redusert for hver dag som går. Det nærmere jeg har kommet 40, det mer har angsten øk. For jeg har visst med sikkerhet at jeg har lyst på barn. Jeg har også visst at jeg har mer lyst på barn enn jeg har på mann.

Og derfor har ønsket om deg blitt så sterkt at jeg allerede tenker på hva du skal hete. Mest av alt ønsker jeg meg deg fordi jeg vet at dette vil bli en evig kjærlighet. Dette er det nærmeste ekte kjærlighet et menneske kommer. Kjærligheten til deg vil bli større enn meg selv. Jeg ønsker en ny dimensjon i livet mitt, en ny retning. Noe som løfter fokuset bort fra meg selv. Og det er deg. Jeg ønsker meg deg, fordi jeg også vil lære noe om meg. Jeg vil ikke gå gjennom livet uten å oppleve å bli din mor. Uten å utvikle de sidene av meg selv. Urinstinktet blir for sterkt, selv for meg. 

JEG TENKER MYE på at det er dårlig gjort å sette et barn til verden på disse premissene. Til en verden som jeg av og til føler er på vei til helvete på første klasse. Å sette deg til verden, for så å på et eller annet stadium ikke klare å beskytte deg mot alle utfordringene i livet, føles egentlig helt urimelig.

I tillegg skal jeg gi deg et annet utgangspunkt en mange andre barn. Jeg er redd for din identitetskrise. Men jeg håper å kunne gi deg mye av tryggheten som jeg selv har. Å gi deg mot til å vite at å være den du er er det beste du kan være. Vi har alle vår egen historie. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at du skal bli stolt over din.

Jeg er nå full av hormoner, bekymringer og kvalme. Men jeg har sett hjertet ditt banke ivrig i magen min. Jeg gleder meg over underet som skjer inne i meg. Ikke minst gleder jeg meg til det aller største øyeblikket: Nemlig til å møte deg!