GUTTEN I RØYKEN: Kim Jong-un vil neppe forhandle bort sitt ultimate overlevelsesvåpen. Her på et bilde fra 2014. Foto: NTB Scanpix
GUTTEN I RØYKEN: Kim Jong-un vil neppe forhandle bort sitt ultimate overlevelsesvåpen. Her på et bilde fra 2014. Foto: NTB ScanpixVis mer

Derfor vil de gi Kim olje, men ikke den siste olje

Sanksjoner som bare er pisk, virker ikke. For at sanksjoner skal virke må man også ha gulrot og kanaler for dialog.

Kommentar

De nye sanksjonene mot Nord Korea, som FNs sikkerhetsråd innførte denne uka, er på alle måter balanserte. På den ene siden er de et kompromiss mellom USAs ønske om totalt lammende sanksjoner, og Kinas og og Russlands ønske om å unngå regimets sammenbrudd, og ønsket om å presse fram en dialog. På den andre siden er de nye sanksjonene en kombinasjon av et moralsk begrunnet ønske om å straffe den stridbare og tilsynelatende kompromissløse Kim Jong-un, og stormaktenes hjelpeløshet stilt overfor den unge diktatoren.

Men bortsett fra å dosere en straff på et nivå som bare såvidt er livreddende for det nord-koreanske regimet, og den hjelpeløsheten som en moralsk begrunnet straff er uttrykk for, hjelper de? Sanksjonene?

Slik situasjonen er nå kan vi være ganske sikre på at sanksjonene ikke virker. De er mest av alt en straff, fordi verdenssamfunnet ikke har noen annen straff, og fordi verdens stormakter mener at en villmann som strør om seg med atombomber og trusler bør straffes fordi han bryter de lovere som stormaktene og FN i prinsippet er enige i.

I tilfellet Nord-Korea er det slik at Kina og Russland ikke vil at regimet til Kim Jong-un skal dø. De vil ikke ha 20 millioner lutfattige og utsultede mennesker ved sine grenser etter et regimesammenbrudd. De vil heller ikke ha et kjernefysisk ragnarok rett utenfor stuedøra. Derfor halveres regimets tilgang til olje. De vil gi Kim mindre olje, men ennå ikke den siste olje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For at sanksjoner skal virke må det ha en mening for den straffede å forandre adferd. Det betyr at man må ha en gulrot i premie for endret adferd. Man må også ha åpne diplomatiske kanaler der gulrøtter kan synliggjøres. Det var det som skjedde i Iran, som gjorde at sanksjonene mot regimet ble delvis opphevet i 2015. Gulrota hvis Iran skulle åpne opp for internasjonal inspeksjon av sitt atomprogram, var lemping av oljeembargoen som i mange år hadde lammet landets økonomi. I tillegg var EU hjertelig til stede som diplomatisk tilrettelegger mellom erkefiendene USA og Iran.

I Nord-Korea er ingen av disse forutsetningene til stede. USAs betingelse for dialog er at Nord-Korea gir opp sitt atomvåpenprogram. Men det er et helt urealistisk utgangspunkt for dialog, siden atomvåpnene er regimets ultimate garanti for å overleve. Ingen - med vettet i behold - vil gi fra seg det som framfor noe annet knytter det til livet.

Nord-Korea vil på sin side - slik ser det i hvert fall ut - bare snakke med USA. Og verken Kina eller Russland ser ut til å ha en diplomatisk kanal til Nord-Korea som gjør en dialog sannsynlig. Slike kan selvfølgelig opprettes på kort tid, og diplomatiske prøveballongen kan alltids sendes ut. Men slik det ser ut nå er dialog et fremmedord i Nord-Koreas forhold til omverdenen.

Den kinesiske og russiske holdningen til Nord-Korea er vesentlig mer realistisk enn den amerikanske. Kina og Russland vil ha dialog uten forhåndsbetingelser om at Nord-Korea på forhånd skal gi opp det man skal forhandle om. Nå er det ikke gitt at det blir noen dialog med den kinesiske og russiske tilnærmingen heller, siden det er USA som Nord-Korea vil ha i tale. Men det meste tyder på at denne ukas forsterkede sanksjoner er enda et slag i lufta, hvis det bare er en moralsk begrunnet straff, og ikke følges opp med gulrøtter og diplomatisk smøring.