LIV ELLER DØD: Skal alle som ber om det få hjelp til å dø, uansett alder, helsetilstand, psykisk tilstand, motiv for å ville dø? Eller skal noen få ja, andre få nei? spør kronikkforfatteren i denne kommentaren til avskjedsbrevet fra kreftsyke Inger Staff-Poulsen i Dagbladet. Hun ønsket aktiv dødshjelp. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
LIV ELLER DØD: Skal alle som ber om det få hjelp til å dø, uansett alder, helsetilstand, psykisk tilstand, motiv for å ville dø? Eller skal noen få ja, andre få nei? spør kronikkforfatteren i denne kommentaren til avskjedsbrevet fra kreftsyke Inger Staff-Poulsen i Dagbladet. Hun ønsket aktiv dødshjelp. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Aktiv dødshjelp

Derfor vil ikke vi leger hjelpe pasienter med å ta sitt liv

Det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring.

Meninger

Fortellingen om Inger som tok sitt liv, fordi hun ikke fikk mulighet til aktiv dødshjelp, vekker sterke følelser. Men den etterlater også uløste spørsmål.

Dagbladet gjengir 2. februar, i form av en kronikk, avskjedsbrevet fra Inger Staff-Poulsen (57), publisert etter at hun tok sitt liv. I en ledsagende reportasje får vi vite at Inger led av langt framskreden eggstokkreft med spredning bl.a. til hjernen. Inger ønsket å dø gjennom aktiv dødshjelp, som er forbudt i Norge. Etter at hun overlevde (ble reddet fra) et selvmordsforsøk på Radiumhospitalets pasienthotell, tok hun sitt liv kort etter utskrivelsen.

Det er en sterk fortelling, som rører dypt ved oss som leser den. Ikke minst gjelder nok det oss som er helsepersonell, fordi vi blir involvert i mange skjebner som likner Ingers. Den gir et glimt av hverdagen vi står i, vi som har omsorgen for pasienter med terminal sykdom. Ingers fortelling reiser mange spørsmål – dessverre bringer artikkelen få svar.

Dagbladets fortelling om Inger følger et mønster som er vanlig i slike saker: En person som ønsker eller har fått utført dødshjelp legger fram sin side av saken. Men journalistene synes å legge bort det som ellers er deres del av jobben: Stille kritiske motspørsmål, drive kildekritikk og sørge for at saken belyses fra andre kanter. Den jobben – en tung og nesten uoverkommelig oppgave, når man skal forholde seg til en person som er død og ikke lenger kan ta til motmæle – overlates til dem som er uenige med Inger i hennes syn på dødshjelp. Det er likevel spørsmål vi er nødt til å forholde oss til, om vi vil ta Ingers poeng på alvor: Om dødshjelp skal være tilgjengelig her i Norge for mennesker som i framtida vil ønske det.

Det er vanskelig – ikke minst for meg som er lege og må tenke på pasientens verdighet, de pårørendes smerte og respekten for den avdøde – å argumentere mot folk som selv er syke, lidende eller døde. Men det kan heller ikke være slik at et så alvorlig spørsmål som legalisering av dødshjelp avgjøres på grunnlag av et avskjedsbrev.

Det mest akutte spørsmålet Ingers fortelling reiser, er hvordan vi skal forholde oss til selvmordstanker hos pasienter med terminal sykdom. Inger ble, til tross for klart uttrykt ønske om ikke å få livreddende behandling, behandlet slik at hun overlevde det første selvmordsforsøket.

Hva skal vi – legfolk og helsepersonell – gjøre når vi finner en som har forsøkt å ta sitt liv? Ingers råderett over egen skjebne ble krenket da hun ble reddet etter selvmordsforsøket. Samtidig lever det i Norge tusenvis av mennesker som har blitt reddet etter selvmordsforsøk, og som i ettertid er takknemlige for at de fikk hjelp til å leve. Det er en interessemotsetning mellom disse menneskene, og mennesker som Inger, som (slik det framstilles) var entydig og fast bestemt på at hun bare ville dø. Dersom vi i en uoversiktlig akuttsituasjon skulle respektert Ingers ønske, ville vi krenket retten til de som ville ønsket hjelp til å leve. Når Dagbladets journalister ikke tar jobben med å peke på disse motsetningene, faller den på helsepersonell som meg.

Inger ønsket tilgang til dødshjelp i Norge, og for mange vil dét være fasiten fra hennes fortelling: Det var hennes liv, og hun burde selv fått avgjøre hvordan det skulle ende. Men om vi skulle fulgt dette, reiser spørsmålet seg: For hvem skulle en slik rett gjelde? Hvem skulle få rett til å ta sitt liv – med andres hjelp, eller kanskje en leges dødbringende sprøyte? Skal alle som ber om det få hjelp til å dø, uansett alder, helsetilstand, psykisk tilstand, motiv for å ville dø? Eller skal noen få ja, andre få nei?

De fleste som tar til orde for dødshjelp i Norge synes å mene at dette ikke skal være for alle, men at bare utvalgte mennesker skal få denne hjelpen. De fleste peker på oss leger til å skulle velge ut pasienter som kvalifiserer for dette. Det er et paradoks her – man snakker om råderett over egen død, samtidig som man vil at leger skal overprøve den enkeltes vurdering av at livet har blitt mindre verd enn døden.

Svaret fra legene har hele tiden vært at det mangler medisinske kriterier som kan hjelpe oss å avgjøre hvem som fortjener hjelp til å dø, hvem som skal få avslag – og som heller må begå selvmord alene, i en låve, slik Inger måtte. Vi har ment at vår medisinske utdanning og erfaring ikke setter oss i stand til å fatte en slik avgjørelse på pasientens vegne. Vi frykter at det å engasjere seg i dette arbeidet vil kunne svekke den tiltroen andre pasienter har til helsevesenet: De pasientene som riktignok sliter med selvmordstanker og alvorlig sykdom, men som likevel kommer til legen for å få styrket den biten av seg som ønsker hjelp til å leve.

Dersom dødshjelp skulle blitt legalisert i Norge måtte «noen» lage retningslinjer – og en lovendring – som gjør klart hvordan dette skal avgrenses, reguleres og kontrolleres. Det er misvisende når Inger i sin kronikk peker på enkeltpolitikeres kristne livssyn som årsak til at dødshjelp er forbudt. Det er sant at mange kristne er mot dødshjelp, og finner argumenter i sitt livssyn for dét. Men dødshjelpsmotstanden står sterkt i alle de norske partiene – inkludert Frp, hvor et flertall av partiets stortingsrepresentanter gikk imot landsmøtevedtaket i 2009.Det er ikke lille KrF som hindrer innføring av dødshjelp i Norge.

Det viktigste hinderet finner vi blant helsepersonell. En fersk undersøkelse viste at en stor majoritet av norske leger er negative til innføring av dødshjelp, bare en minoritet på ni prosent er sterkt for en legalisering. Svært få leger er villige til selv å hjelpe pasienter med å ta sitt liv.

Det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring – og kontroll over egen skjebne – i livets sluttfase. Det er sant at dødsomsorgen i Norge kan svikte. Men det foreligger en fersk offentlig utredning («På liv og død», 2017) som gir myndighetene et klart veikart til en bedre dødsomsorg. Det mangler bare penger. Jeg tviler på om norske politikere er i stand til å utforme en lov som regulerer dødshjelp på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Men de bør kunne klare å snekre sammen en bedre dødsomsorg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.