DEBATT

Debatt: Aktiv dødshjelp

Derfor vil ikke vi leger hjelpe pasienter med å ta sitt liv

Det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring.

LIV ELLER DØD: Skal alle som ber om det få hjelp til å dø, uansett alder, helsetilstand, psykisk tilstand, motiv for å ville dø? Eller skal noen få ja, andre få nei? spør kronikkforfatteren i denne kommentaren til avskjedsbrevet fra kreftsyke Inger Staff-Poulsen i Dagbladet. Hun ønsket aktiv dødshjelp. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
LIV ELLER DØD: Skal alle som ber om det få hjelp til å dø, uansett alder, helsetilstand, psykisk tilstand, motiv for å ville dø? Eller skal noen få ja, andre få nei? spør kronikkforfatteren i denne kommentaren til avskjedsbrevet fra kreftsyke Inger Staff-Poulsen i Dagbladet. Hun ønsket aktiv dødshjelp. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Fortellingen om Inger som tok sitt liv, fordi hun ikke fikk mulighet til aktiv dødshjelp, vekker sterke følelser. Men den etterlater også uløste spørsmål.

Dagbladet gjengir 2. februar, i form av en kronikk, avskjedsbrevet fra Inger Staff-Poulsen (57), publisert etter at hun tok sitt liv. I en ledsagende reportasje får vi vite at Inger led av langt framskreden eggstokkreft med spredning bl.a. til hjernen. Inger ønsket å dø gjennom aktiv dødshjelp, som er forbudt i Norge. Etter at hun overlevde (ble reddet fra) et selvmordsforsøk på Radiumhospitalets pasienthotell, tok hun sitt liv kort etter utskrivelsen.

Det er en sterk fortelling, som rører dypt ved oss som leser den. Ikke minst gjelder nok det oss som er helsepersonell, fordi vi blir involvert i mange skjebner som likner Ingers. Den gir et glimt av hverdagen vi står i, vi som har omsorgen for pasienter med terminal sykdom. Ingers fortelling reiser mange spørsmål – dessverre bringer artikkelen få svar.

Dagbladets fortelling om Inger følger et mønster som er vanlig i slike saker: En person som ønsker eller har fått utført dødshjelp legger fram sin side av saken. Men journalistene synes å legge bort det som ellers er deres del av jobben: Stille kritiske motspørsmål, drive kildekritikk og sørge for at saken belyses fra andre kanter. Den jobben – en tung og nesten uoverkommelig oppgave, når man skal forholde seg til en person som er død og ikke lenger kan ta til motmæle – overlates til dem som er uenige med Inger i hennes syn på dødshjelp. Det er likevel spørsmål vi er nødt til å forholde oss til, om vi vil ta Ingers poeng på alvor: Om dødshjelp skal være tilgjengelig her i Norge for mennesker som i framtida vil ønske det.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer