I DAMASKUS: Artikkelforfatteren har bodd i Syria og skrev i 2012 dagbok fra Damaskus for Dagbladet. Nå fortviler han over situasjonen der.
I DAMASKUS: Artikkelforfatteren har bodd i Syria og skrev i 2012 dagbok fra Damaskus for Dagbladet. Nå fortviler han over situasjonen der.Vis mer

Derfor virker ikke krigen mot Isis

Jeg forlot familie og venner i et land uten fremtid og en krig uten løsning, men kunne ikke i mitt verste mareritt forestille meg hvor ille de neste årene skulle bli. Norges strategi mot Syria bidrar til større lidelser og mer terror.

Meninger

18. mars er det fire år siden de første dødelige skuddene ble løsnet i Syria. Siden da har over 200 000 mennesker dødd og halvparten av befolkningen har flyktet fra sine hjem. Konflikten har krysset landegrensene og vi har sett hvor skjør statsmakten i Irak er. For oss under 70 er vi vitne til den største flyktningkatastrofen i vår levetid.

Sommeren 2012 forlot jeg Syria med tungt hjerte. Jeg følte at jeg etterlot venner og familie i et land uten fremtid og i en krig uten løsning. Jeg kunne likevel ikke i mine verste mareritt forestilt meg at årene som fulgte ville bli så ille som de har vært. Ingen av de jeg kjenner er uberørt av situasjonen. Alle har mistet noen de er glad i, og de fleste har mistet mange. De bryr seg lite om hvordan de dør. Det har blitt for mange til det, og hva betyr det egentlig om du dør av kjemiske våpen, en youtubehalshugging eller en tønnebombe. Borte blir du uansett.

Norges første prioritet må derfor være å lette sivilbefolkningens lidelser i Syria. Dessverre er måten regjeringen ønsker å gjøre dette på militært. Vi sender nå militære styrker til Irak for å trene opp irakiske og kurdiske styrker i kampen mot Isis. Denne strategien vil sementere konfliktlinjene i regionen og bidra til større humanitære lidelser og mer terror.

At Norge sender styrker til en krig i et annet land har blitt møtt med øredøvende stillhet i den norske offentligheten. Bakgrunnen for dette er at Isis, gjennom sin vilje til å dokumentere og publisere overgrep mot befolkningen i de to landene, for første gang har vist frem krigens sanne ansikt til mange av oss her i Norge. I tillegg har vi fått direktesendte bilder fra jesidienes lidelser på Sinjar fjellet og kurdiske styrkers heroiske kamp i Kobane. Konklusjonen til de fleste er at noe må gjøres. Problemet er at vi prosessen med å fjerne Isis er vi i ferd med å fjerne siste rest av tillit arabiske sunnimuslimer har til verdenssamfunnet.

For å ta Irak først. Den irakiske hæren, som Norge skal trene opp, er av sunnimuslimer i Irak ansett for å være nåværende visepresident Nouri al-Malikis private hær. Human Rights Watch melder at denne hæren trener opp og bevæpner private sjiamilitser på si. Disse militsene er av Amnesty beskyldt for menneskerettsbrudd og krigsforbrytelser mot sivile i Irak, og har benyttet seg av koalisjonens flyangrep til å gå på hevntokt i sunnimuslimske landsbyer. Denne koblingen bidrar til at kampen mot Isis av mange i Irak oppfattes som en krig mot sunnimuslimer. De sivile i en sunnimuslimsk landsby har i hvert fall vanskelig for å se den moralske forskjellen mellom en halshogging utført av Isis og en halshogging utført av koalisjonens uoffisielle partnere i militsene.

Norge skiller mellom krigen mot Isis i Irak og i Syria, og hevder at vi bare kriger i Irak. Dette skillet er kunstig, da kurderne Norge trener opp også er involvert i kamper inne i Syria.

Situasjonen i Syria er imidlertid annerledes. Den store fienden for sivilbefolkningen i områdene som trues av Isis er det syriske regimet. Sivilbefolkningen der er mer enn noen annen klar over Isis sin brutalitet, men sammenlignet med lidelsene de utsettes for av regimet i Damaskus er Isis en bagatell. I februar alene dokumenterte Syrian Network for Human Rights at 1547 personer ble drept i Syria. 1251 av dem ble drept av myndighetene og 1044 av disse var sivile. Til sammenligning ble 82 personer drept av Isis, 34 av disse var sivile. Hovedandelen av de sivile som ble drept omkom av såkalte tønnebomber. Dette er oljefat fylt med sprengstoff, spiker og syriske mynter (som i dag er verdt mer som splinter i en bombe), og slippes ut av helikoptre. Disse dreper vilkårlig og andelen sivile drept i februar tyder på at regimet i Damaskus bruker tiden da verdens øyne er rettet mot Isis til å straffe sivilbefolkningen i områder utenfor deres kontroll.

Det hadde derfor vært naturlig å tro at den internasjonale koalisjonen mot Isis hadde blitt møtt med irritasjon fra de andre opprørsgruppene. «Hvorfor en aksjon mot Isis når det er Asad som dreper våre barn». Det hendte ikke. De andre opprørsgruppene var i hovedsak positive til en aksjon mot Isis da organisasjonen har vanskeliggjort kampen mot Asad. Isis har vært opptatt av å legge inn under seg territorier, og har ofte slåss mot opposisjonsgrupperinger om deres landområder istedenfor mot Asad-regimet. Dette ledet til at de væpnede gruppene i Syria samlet seg og la en felles slagplan mot Isis i januar 2014. Dette var helt uten presedens da grupperingenes ideologier varierte fra en gjennomsnittlig SV-velger til islamister med lignende ideologi som Isis.

Den underlige koalisjonen var vellykket og Isis ble drevet ut av de store opprørskontrollerte byene. Problemet var at de dro til Irak, invaderte Mosul og kom tilbake sterkere enn noen gang. Hevnens time var kommet, og utenfor Deir az-Zur ble 700 gutter og menn i den sunnimuslimske Shaitatstammen likvidert for å ha støttet opprørsgruppene i kampen mot terrororganisasjonen. Dette er Isis største massedrap til nå. Det var derfor innforstått blant en del av grupperingene at de ville bli innlemmet i en koalisjonen mot Isis da den ble opprettet slik de kurdiske grupperingene har blitt. Sjokket var stort da de ikke ble det.

Gjennom de kurdiske selvstyremyndighetene og den irakiske hæren får kurdiske og shiamuslimske militser støtte av koalisjonen Norge er en del av. Syriske opprørsbevegelser er blitt satt på sidelinjen, selv om de tidligere har bevist at de kan drive Isis på flukt. Frustrasjonen over utelatelsen har ledet til en masserekruttering til de mer radikale islamistiske opprørsgruppene, og oppfatningen av at krigen mot Isis er en fordekt krig mot sunniislam er ikke lenger forbeholdt Isis-sympatisører. Jeg finner den også regelmessig blant kaffelattedrikkende arkitektstudenter i Damaskus. Personer jeg regner som mine beste venner.

Koalisjonen Norge bidrar til skaper en oss mot dem følelse i den sunniarabiske befolkningen i Irak og Syria. Endres ikke dette vil de sekteriske skillelinjene sementeres og Isis vil bli som Hydra. To nye hoder vil oppstå hver gang ett hugges av. Ønsker Norge å begrense terror i Europa og humanitære lidelser i Midtøsten, må koalisjonens arbeidsmåter endres. De syriske opprørsgruppene må inkluderes, og Norge bør legge vekk militærinnsatsen i Irak. Isteden bør de bidra til dialog mellom de kurdiske, syriske og irakiske grupperingene. I fellesskap kan de nedkjempe Isis på en måte som forener befolkningene i ettertid. For hvordan Isis nedkjempes kommer til å legge føringer for forholdet mellom de religiøse grupperingene i Irak og Syria i tiår fremover, og fortsetter vi som nå vil konfliktlinjene bli dypere enn noen gang tidligere.