BARNETS BESTE? Dersom barnet har vært vitne til det som har skjedd kan selve møtet med far være utrygt og skremmende, og både bevegelser og tonefall kan vekke frykt. Om dette er tilfelle et det lite sannsynlig at det vil være bra for barnet å treffe far, skriver psykologispesialist Unni Heltne.  Foto: NTB Scanpix
BARNETS BESTE? Dersom barnet har vært vitne til det som har skjedd kan selve møtet med far være utrygt og skremmende, og både bevegelser og tonefall kan vekke frykt. Om dette er tilfelle et det lite sannsynlig at det vil være bra for barnet å treffe far, skriver psykologispesialist Unni Heltne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Dersom barnet har vært vitne til vold kan et møte med far være utrygt og skremmende

Et samvær mellom barn og foreldre skal bidra til å støtte barnets utvikling og til å sette barnet i stand til å håndtere det som har skjedd.

Meninger

I den siste tiden har Dagbladet satt et prisverdig søkelys på barn som opplever at far dreper mor. For et barn er dette det totale tap av beskyttelse: Å miste begge foreldrene sine fordi den ene dreper den andre. Barn som opplever en slik tragedie har krav på det beste samfunnet kan stille opp med når det gjelder beskyttelse og hjelp.

Et spørsmål som vekker sterke følelser, motstridende syn og til dels forvirring, er om barn skal ha kontakt med far i etterkant av et slikt drap, og hvordan denne kontakten skal se ut. Her varierer synspunktene og vurderingene ifra et kategorisk «aldri», til konklusjonen om at det kan være «avdramatiserende og lindrende for barnet å treffe far i etterkant av drapet, og se at han ikke er farlig». Sett utenfra kan svaret på spørsmålet virke gitt: Et barn har selvfølgelig ikke godt av kontakt med en far som har drept mor, likevel opplever vi fra tid til annen at praksis er en annen: At barnet har kontakt med far, enten sporadisk eller regelmessig, og at blant annet barnevernet i noen tilfeller legger til rette for en slik kontakt. Ved Senter for Krisepsykologi blir vi stadig kontaktet av deler av hjelpeapparatet som spør om råd i slike saker, og ut fra spørsmålene ser vi at det er mye usikkerhet med hensyn til hva som er bra for barn i en slik situasjon. De følgende punkter er basert på våre erfaringer fra møter med barn som har opplevd grov vold, drapsforsøk og drap i familien, samt deres omsorgspersoner.

Først og fremst: Barna må få tid til å opparbeide seg trygghet etter påkjenningene og tapet de er påført. For flere barn kommer drapet etter en lang rekke voldshandlinger, noen ganger bare mot mor, andre ganger både mot mor og barnet. Barn kan fortelle at de har vært livredde for at mor skal bli drept, og noen barn har tidligere direkte eller indirekte hindret at mor har blitt drept eller har kommet alvorlig til skade. Noen av dem har gått imellom for å beskytte mor, de har hentet hjelp, de har avledet og dempet konflikter. Hjemmet har over lang tid blitt opplevd som et sted uten trygghet og beskyttelse. Når det verst tenkelig skjer, trenger de å kjenne seg hundre prosent trygge. De trenger forsikringer om at de vil bli beskyttet fra vold eller drapsforsøk (flere av disse barna har opplevd å bli truet på livet, på samme måte som mor har blitt det). Mange barn trenger tydelige og pålitelige forsikringer om at de ikke trenger å ha noe med drapsmannen å gjøre, og selv om barn uttrykker et ønske om å se far er det viktig å vurdere om dette faktisk vil være en støtte for barnet, eller om det vil føre til en ny påkjenning.

Et samvær mellom barn og foreldre skal bidra til å støtte barnets utvikling (det er jo en av våre hovedfunksjoner som foreldre), og til å sette barnet i stand til å håndtere det som har skjedd. Dersom far er i stand til å kommunisere med barnet om det han har gjort som en ansvarlig voksen, uten bortforklaringer og uten å skylde på andre, kan dette være til hjelp. Ellers kan et møte med en benektende og ansvarsfraskrivende far både skape forvirring og forsterke de traumene som barnet allerede har blitt påført.

For å leve med en så ekstrem opplevelse i sitt videre liv, trenger et barn å få forklaringer på hvorfor far har kunnet handlet slik han har gjort. Ikke for å unnskylde fars handlinger, men for å gi barnet hjelp til å forstå en uforståelig opplevelse.

Dersom barnet har vært vitne til det som har skjedd kan selve møtet med far være utrygt og skremmende, og både bevegelser og tonefall kan vekke frykt. Om dette er tilfelle et det lite sannsynlig at det vil være bra for barnet å treffe far, selv om det er et kort møte og det er andre til stede.

Mange barn som opplever vold og drap i familien sin lever med en sterk skyldfølelse, både fordi de har opplevd å få skylden for konfliktene i familien, og fordi det for et barn kan være lettere å ta skylden på seg selv framfor å ta innover seg hvor lite foreldrene makter å ta vare på dem. Noen ganger er skyldfølelsen mer overveldende enn både minnene om volden og smerten. Et møte med en forelder som ikke tar ansvar for sine handlinger, som appellerer til barnets omsorg framfor å være voksen, eller som direkte benekter det som har skjedd vil holde ved like, kan også øke denne skyldfølelsen. Det vil også hindre barnet i å opparbeide en forståelse av det som har skjedd.

Noen ganger opplever vi at barn som vegrer seg tydelig for å møte far, likevel blir forsøkt motivert til å treffe han ut fra argumentet om at det vil gjøre barnet mindre redd. Det vil mildne de vonde minnene å se at han er rolig, og det vil redusere skyldfølelse å se at han har det bra. Etter vår erfaring er det lite som tyder på at dette er riktig. Å bli overtalt eller presset til et møte eller et samvær i en slik situasjon vil kreve at barnet legger lokk på både følelser og reaksjoner for å takle situasjonen, uansett hvordan far oppfører seg i situasjonen.

Dersom barn skal ha kontakt med far etter at han har drept mor, må vi som voksne være helt overbeviste om at dette er til støtte og lindring. Begrunnelsen for kontakten må være tydelig og konkret, og ikke basert på uklare forestillinger om hva som vil være til hjelp. Far bør for eksempel være villing til å motta veiledning i forhold til hvordan barnet bør bli møtt. En må kunne si noe om hva kontakten skal tilføre barnet. Dersom intensjonen er begrenset til at barnet skal «se hvordan far har det», kan dette like gjerne oppnås med fotografier fra fars nåværende tilværelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.