KUNNE VUNNET? Andrew Roberts bringer nye synspunkter på krigens kontrafaktiske muligheter. Her er Adolf Hitler i 1925 etter løslatelsen fra fengselet Landsberg.  Foto: Bundesarchiv in Koblenz / fra boka
KUNNE VUNNET? Andrew Roberts bringer nye synspunkter på krigens kontrafaktiske muligheter. Her er Adolf Hitler i 1925 etter løslatelsen fra fengselet Landsberg. Foto: Bundesarchiv in Koblenz / fra bokaVis mer

Dersom Hitler hadde seiret

Et 650 siders verk med et vell av fakta leder fram til overraskende synspunkter på krigen.

||| BOK: Den britiske historikeren og biografen Andrew Roberts svarer et betinget ja på sitt eget spørsmål om hvorvidt Hitler kunne ha vunnet andre verdenskrig. Men i så fall måtte han overlatt taktikk og tempo til de yrkesmilitære i Wehrmacht.

På et tilsvarende spørsmål om hvem som vant, er svaret ubetinget: Stalin. Eller riktigere: Det sovjetiske folk.

Forfatteren minner om de «oseaner av blod» som ble ofret: Av 50 millioner mennesker som døde under den annen verdenskrig, var 27 millioner fra Sovjetunionen. Fire av fem tyskere drept på slagmarken, falt i øst. Krigens viktigste vendepunkter var Stalingrad og Kursk.

Dersom Hitler hadde seiret

Kardinalfeilen
Roberts karakteriserer i klartekst operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen, som Hitlers kardinalfeil; hans nest største feil var krigserklæringen mot USA. En tredje alvorlig tabbe var ifølge Roberts at Hitler i et anfall av forsiktighet lot britene unnslippe fra Dunkerque i 1940 - evakueringen reddet Storbritannia i en svært kritisk fase.

Forfatteren tegner et nyansert portrett av Hitler som øverstkommanderende; føreren var en tyrann med briljant hukommelse og detaljerte kunnskaper om våpenteknikk og statistikk, men forblindet av en katastrofal ideologi; og etter hvert sinnsforvirret ved vissheten om egen undergang.

Styrke og svakhet
Andrew Roberts' framstilling på 650 sider - kartverk, henvisninger og noter iberegnet - inneholder et vell av fakta som leder fram til mange nye og overraskende synspunkter på krigens faktiske gang og kontrafaktiske, altså tenkte muligheter. Vi kan her studere strategi og styrkeforhold, og vi får vite at stridsvogner «som oftest dreper soldater som løper bort fra dem». Og at den langløpede, slanke 76,2 mm russiske panservernkanonen i slaget ved Kursk, verdenshistoriens største panserslag, bare kunne ødelegge en tysk Tigers pansrede front på kort hold.

Dermed har vi også antydet noe av forfatterens styrke og svakhet. Den imponerende innsamlingen av detaljer tærer på leserens tålmodighet og etter hvert evnen til overblikk og innlevelse.

Atombomben
Andrew Roberts har ikke det fortellertekniske driv eller den litterære dimensjon som kjennetegner forfattere som Antony Beevor eller Simon Sebag Montefiore. Til gjengjeld byr «Krigens storm» i komprimert form på verdifulle og viktige opplysninger om andre verdenskrig; og altså interessante vurderinger om hvordan det kunne ha gått: Så som at Hitler kunne ha startet krigen tre-fire år seinere med et tilstrekkelig antall ubåter og dermed isolert Storbritannia - med fatale konsekvenser.

Men hva så med atombomben? Roberts skriver: «I juni 1942 rapporterte den tyske fysikeren Werner Heisenberg til Hitler at et kvantum uran 'ikke større enn en ananas' ville være nok til å ødelegge en hel by.»

Men på dette tidspunktet arbeidet de jødiske vitenskapsmennene, som hadde den nødvendige kunnskapen til å splitte atomer, som flyktninger i USA. Som forfatteren Andrew Roberts klokelig anfører: Nederlaget lå i hitlerismens natur. Hadde ikke Der Führer vært nasjonalsosialist, hadde det heller ikke blitt noen annen verdenskrig.