BASERT PÅ EN SANN HISTORIE: Jonas Gahr Støre på lanseringen av Ap's alternative budsjett for en uke siden. Foto: NTB Scanpix
BASERT PÅ EN SANN HISTORIE: Jonas Gahr Støre på lanseringen av Ap's alternative budsjett for en uke siden. Foto: NTB ScanpixVis mer

Arbeiderpartiet og klimapolitikk:

Dersom, hvis, såfremt, i fall

Hadde KrF valgt «rød» side, ville mye sett annerledes ut. Norge hadde blant annet oppdaget at Ap har fått en ny og langt mer radikal klimapolitikk, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det finnes noe som heter kontrafaktisk historieskriving, men kontrafaktisk aviskommentering er det foreløpig lite av. La oss likevel prøve en hypotetisk analyse, basert på virkeligheten – det vil si Arbeiderpartiets alternative budsjett, som ble lagt fram for en uke siden. Heng med.

Tirsdag 13. november er dagen det skal skje. Store deler av det politiske pressekorpset er stimlet sammen i Arbeiderpartiets store møterom, Kinosalen, i femte etasje på Stortinget. Partiet skal legge fram sitt alternative statsbudsjett. Etter at Knut Arild Hareide med nød og neppe sikret «rødt» flertall på KrFs ekstraordinære landsmøte i begynnelsen av november, er det nå enorm spenning knyttet til tallene i Ap’s nye budsjett. Her skal vi ikke bare få se hvordan partiet eventuelt skal kunne henge sammen med KrF i regjering, vi vil også se det som sannsynligvis blir den nye retningen på styringen av landet.

Etter at pressekorpset har tømt seg for spørsmål om hvordan flørten mellom Jonas og Knut Arild nå skal virkeliggjøres, oppdager de noe annet: Jøss, Arbeiderpartiet har fått seg en helt ny klimapolitikk. Som vedlegg til budsjettet har partiet nemlig laget et ambisiøst dokument som heter «Klimabudsjett», som viser hvordan Arbeiderpartiet har tenkt at landet skal klare forpliktelsene sine fram mot 2030. Her er det nye takter. En god og grundig situasjonsbeskrivelse, som slår fast at vi har 31 år igjen med dagens utslipp, før verdens «karbonbudsjett» er brukt opp og muligheten til å stanse temperaturøkningen på to grader sannsynligvis ryker. Som lister opp i detalj hvordan Norge skal kutte 19,25 millioner tonn i såkalt «ikke-kvotepliktig sektor» innen 2030, langt mer enn Ernas regjering legger opp til. At de vil bevare samarbeidet med EUs kvotesystem, men likevel ikke bruke fleksibilitet i avtalen til å slippe å kutte hjemme.

«Er dette det endelige bruddet med Stoltenberg-æraen i Arbeiderpartiet», fyrer en skarpskodd reporter løs mot Jonas Gahr Støre – som smiler skjevt og sender ballen videre til partikollega Espen Barth Eide, mannen som har hatt hovedrollen i omleggingen av partiets klimapolitikk. «Eh, ja. Hvis du med det mener at vi nå tydeliggjør at vi ønsker å ta en langt større del av klimakuttene hjemme, så stemmer det», svarer Barth Eide.

La oss si at det går et lite gisp gjennom pressekorpset.

Det reporteren sikter til, er at Arbeiderpartiets tidligere leder, Jens Stoltenberg, var kjent som en sterk forkjemper for internasjonal handel med klimakvoter. Begrunnelsen har vært økonomisk og rasjonell: slik ville man få mest mulig kutt i klimautslipp per krone.

Partiet er fortsatt tilhengere av kvotesystem, men i det nye klimabudsjettet et det tydelig at et nytt økonomisk perspektiv har festet seg. Som grunnleggende preger tenkningen rundt Ap’s klimapolitikk. Det er ikke lenger nok for landet bare å sikre at kuttene gjøres billigst mulig gjennom koordinerte, internasjonale systemer. Tida er nå knapp før Norge skal være et lavutslippssamfunn -31 år. Vi må også bruke penger til å ruste vårt eget samfunn. Det vil koste, men investeringer i hjemlige utslippskutt vil samtidig være en investering i framtida. Den norske økonomien må fungere og være konkurransedyktig i en nullutslippsverden, er tankegangen.

«Jeg tror ikke det er så lurt at vi bare sender pengene ut for å betale for andre land sine omstillinger, når vi trenger å gjøre det selv også», svarer Barth Eide på et giftig oppfølgingsspørsmål.

Det mumles i salen.

En journalist har under spørsmålsrunden rukket å skumlese en del av dokumentet, og spør med stor undring i stemmen: «Har dere tenkt til å la SSB beregne utslippskonsekvensene av hver eneste post og hvert eneste kapittel i statsbudsjettet?»

«Ja, for å møte kravene i den nye klimaloven er det opprettet et teknisk beregningsutvalg for klima i SSB. Vi ønsker at deres oppdrag skal være så konkret som dette», svarer Barth Eide.

Jonas Gahr Støre vil være offensiv og slenger seg på:

«Fra nå av er det to budsjetter som gjelder når vi skal planlegge ressursbruken i Norge –statsbudsjettet og klimautslippsbudsjettet. Men det er en viktig forskjell mellom de to; Statsbudsjettet kommer hvert år, det vi ikke får til et år kan vi prøve på seinere. Med utslippsbudsjettet er det annerledes. For hvert megatonn CO2 vi bruker opp, er det ett mindre igjen. Vi bruker med andre ord opp fremtidige generasjoners rett til utslipp her og når. Det kommer ikke nye karbonbudsjett; vi har de utslippene vi har, sier Støre.

Pressekorpset blir litt stille og preget av alvoret, før en roper ut: «Hey! Det der leste du jo bare ordrett fra side to i klimabudsjettet deres!»

Og med det avslutter vi vår rapportering fra det hypotetiske møtet med pressen på Stortinget, slik det kunne utspilt seg for en uke siden dersom KrF hadde valgt rød side. Overdrevet? Nei. Alle sitater er oppdiktede, men baserer seg på tidligere utspill og det som faktisk står i Ap’s alternative statsbudsjett og i vedlegget «klimabudsjett». I den litt mer grå opposisjonstilværelsen representerer dette alternative budsjettet likevel et taktskifte i norsk politikk. Det er sannsynligvis det mest ambisiøse og gjennomarbeidede budsjettforslaget på klimaområdet laget av ett av de store styringspartiene, og det er tydelig at de mener alvor. Dette kunne jo blitt offisiell, norsk politikk i løpet av få uker.