Design og debatt

FINN ARNE JØRGENSEN

og Kjetil Fallan, begge stipendiater ved NTNU, går i kronikken «Gucci og Gulost» 2. juni her i avisen til et storstilt angrep på meg og mine refleksjoner om forbruk, design og samfunnsutviklingen. Denne kronikken er en høyst merkverdig tekst, ganske enkelt fordi de tillegger meg en masse meninger jeg ikke har. Det at jeg har et kritisk perspektiv på mye av dagens design betyr ikke at jeg mener at «forbruk er syndefloden og design er djevelens advokat» slik de formulerer seg. Jeg kunne derfor brukt denne tilsvarsplassen på gå gjennom hver enkelt påstand og vist at «dette mener jo ikke jeg», og belagt det med sitater fra min egen bok, i stedet vil jeg heller invitere Jørgensen og Fallan og alle andre til å diskutere følgende problemstillinger: kan det tenkes at mye designutøvelse kun får som oppgave å skape produkter som er livsstilsmarkører, snarere enn å gjøre hverdagen bedre for den enkelte (det gode gamle designidealet?)

HVORDAN KAN VI

forklare at store deler av vareproduksjonen ikke selges fordi det finnes et behov i klassisk forstand, men fordi den fremmes av markedsføring som ønsker å vise at produktene skal være identitetsgivende? Selv om mye privat forbruk handler om «vennskap, familie og kjærlighet» som kronikkforfatterne skriver, så er det vel også slik at andre fenomener også er tilstede? Mange designere blir innrullert i systemer der deres ytelser er degradert til å få fram de rent assosiative egenskapene ved et produkt, slik at den rette målgruppen sluker det. Dette fenomenet diskuteres mange steder, og er ikke uttrykk for en dommedagsprofeti. Både i Sverige og i Finland har diskusjonen om designfagets endrete rolle vært omfattende og høylytt, i Tyskland er debatten kontinuerlig og har med et 12 års opphold foregått siden 1920-tallet.

Interessant nok er disse diskusjonene en del av designutdannelsene, og ikke et plunder og et problem. Kan det tenkes at visse typer privat forbruk blir en bro over det paradokset som består i at mens individualisering og selvrealisering er blitt idealene, så har folk flest fortsatt sterke kollektivistiske måter å opptre på?

I SÅ FALL:

hvilken rolle har designfagene å spille i denne sammenhengen. De vestlige samfunn har opplevd en i historisk sammenheng usedvanlig velstandsvekst i etterkrigstida. I vårt eget land har gjennomsnittlig kjøpekraft blitt 400 prosent høyere på 40 år. Selv om mye har blitt bedre er det svært mye som ikke er løst, ja endog mye som er blitt verre. De finnes nok av deprimerende statistikk som vi bør ta på alvor.

Kan det hende at også designfaget har et ansvar overfor det innholdet som forbruksutviklingen tar? Kan det hende at visse typer forbruk i visse sammenhenger ikke er frigjørende og forløsende, men tvert i mot terroriserende og undertrykkende? Kanskje er det galt å stille spørsmålene, kanskje er designfagenes oppgave ikke annet enn å smøre hjulene i maskineriet. Kanskje må etikken og den sosiale bevisstheten komme andre steder fra?