Designerrock

Mer staffasje, mindre innhold.

CD: Begrepet designerrock kan gjerne ha en positiv konnotasjonsrekke dersom man lar tankene vandre i retning Berlin og diverse kunstrockforgreininger på 70-tallet. I The Hives’ tilfelle handler det dessverre mer om utstudert estetikk uten så forferdelig mye innhold. «Barely Legal» og «Veni Vidi Vicious» var begge solide album i kraft av sin typeriktige The Stooges-pastisj, gode timing og ikke minst jevnt over solide låtskriving.

Rammeverk

Som ved forrige korsvei, «Tyrannosaurus Hives» (2004), blir også «The Black and White Album» mer et forsøk på å iscenesette seg selv innenfor de rammene bandet etablerte med sine første plater. Noe som betyr at det meste av lekenheten og spontaniteten har tatt sidedøra, selv om de gjør noen spredte forsøk på å bryte mønsteret. «Giddy Up» smaker mer av Datarock og new rave enn burlesk Detroit-garasjerock, uten at forsøket blir noe mer enn et masete og småklønete avbrekk i alt det stakkato gitarspillet.

Ute av fokus

Det er likevel ikke bare sorgen, singelen «Tick Tick Boom» er mat for et svett lørdagsdansegulv. Den viker ikke mye fra formelen, men så lenge den yter formålet rettferdighet, er ikke det noe å henge seg opp i. «Won’t Be Long» er også vellykket The Hives-kjekkaseri med lun humor og bred gitarføring. I det hele tatt fungerer den innledende runden ganske greit, men dessverre mister de fort fokus med halvspiste låter og meningsløse innslag som keyboardinstrumentalen «A Stroll Through Hive Manor Corridors». Kanskje de burde konsentrert seg mindre om at dressene skinner og slipset henger beint, de viset at de kan når de legger seg i selen.