Desperate handlinger

«Svarte sekunder» er ikke så mye en roman om en forbrytelse, men om desperasjonen som oppstår etterpå og om handlingene den medfører.

Karin Fossum skriver ikke tradisjonelle kriminalromaner, men romaner om mennesker som blandes inn i kriminalitet. Det handler om etterforskning og oppklaring, naturligvis, for Konrad Sejer er fortsatt den sentrale etterforskeren. Men det er menneskene i forbrytelsens periferi som preger handlingen, deres reaksjoner og aktiviteter i dagene mellom dødsfall og tilståelse.

Ubehagelig lesning

De første sidene i «Svarte sekunder» er svært ubehagelige å lese. De forteller om en mor som venter på at datteren på snart ti skal komme hjem etter å ha vært i kiosken. Men datteren kommer ikke, og morens angst og uro blir til å ta og føle på etter som timene går.

Til slutt skjønner hun at noe må ha skjedd med Ida. Politiet kobles inn, det blir igangsatt en stor leteaksjon, og noen dager etterpå blir Ida funnet død - innpakket i en dyne.

Vi befinner oss i det vanlige Fossum-land, en bynær bygd med gårder og boligfelt. Den er liten nok til at drapet angår alle som bor der, men stor nok til at det ikke er lett å ha oversikt. Og persongalleriet er befolket av både vanlige folk og outsidere. Mest spesiell er Emil Johannes, så taus at alle tror han er stum, en tilbakestående 50-åring som kjører rundt på en moped med tre hjul. Hans mor, en aldrende reingjøringshysteriker, er den eneste som har en slags kontakt med ham. Idas fetter, 18 år gamle Tomme, er bare opptatt av Opelen sin, og vanker sammen med den tvilsomme Willy Oterhals, som er noen år eldre og bedriver ting som Tommes foreldre ikke vil ha sin sønn innblandet i. Og Fossum tar oss med inn i hodene deres, og gir dem liv og sjel.

Klassisk duo

Alle disse personene er viktige for etterforskningen, men det er opp til politiet å finne ut hvem som snakker sant og hvem som har noe å skjule. For førstebetjent Konrad Sejer og hans partner Jacob Skarre blir det ingen lett oppgave.

Sejer og Skarre er en klassisk etterforskerduo, og kanskje det fineste teamet i norsk krim. Sejer er sympatisk, forståelsesfull og tålmodig, en drøm av en politimann for alle involverte. Det ville nesten vært en glede å la seg arrestere av ham, legge alle kortene på bordet og tilstå av full hals.

Så enkelt er det ikke. Leseren, som hele tida ligger noen hakk foran politiet, aner snart konturene av hva som har skjedd, men bekreftelsen får vi ikke før mot slutten.

«Svarte sekunder» er dyktig konstruert, og språket er det gode, levende vi har blitt vant til fra Karin Fossum. Hun forteller også svært effektivt og oppslukende - de 270 sidene går altfor fort unna. Men det er leserens problem.