Desperate hustruer

Skarpt og velskrevet, men litt monotont om kvinnelige erfaringer.

BOK: Rachel Cusk ble i 2003 utpekt som en av de tjue beste unge britiske forfatterne, av det anerkjente litterære tidsskriftet Granta. Hun er en mester til å skildre i tette, poetiske bilder og har ofte befattet seg med moderne familieliv. I årets bok skildrer hun et knippe forstadsfruer.

Som før er hun velformulert og skarp, men den nokså unisone misnøyen hos kvinnene gir likevel lesningen et visst ensformig preg.

Menn som dreper kvinner

Cusk følger kvinnene gjennom en regntung dag i forstaden Arlington Park. Noen av dem treffes; i kaffeslabberas, på shopping med barnevogner, til middag. Ingen av kvinnene er spesielt lykkelige. Som ung var Juliet den begavete. Hun tok doktorgraden, men endte likevel med å undervise uinspirerte jenter i en «forvokst landsby». Amanda strever med å finne innpass blant husfruene, og reagerer med tvangsmessig perfeksjonisme. Christine er mer sosial, men like lei som de andre av at alle familiære byrder faller på henne. Maisie er nylig tilflyttet fra London, med håp om at småstedet skal gi større indre ro. I stedet baler hun med et stort sinne.

Juliet er den som klarest utpeker Mannen som årsaken til at livet føles hult. Menn dreper kvinner, sier hun et sted. Så langsomt og skånsomt at kvinnene ikke merker det. Når hun tenker på mannen og barna, er det med en følelse av at de utraderer henne: «Var det slik Juliet selv kom til å ende? Tømt, tappet over i Katherine, i Benedict og Barnaby? Død i selve livet?»

Misnøyens vesen

Cusk er en interessant fortolker av livet i familien. Hun kan kunsten å skape tydelige stemninger – vakre eller anspente. Og hun plasserer nådeløse stikk mot trangsynthet og fordommer. Alt kommer godt fram i Linn Øverås’ utmerkede oversettelse.

Svakheten er at de fem kvinnene Cusk plasserer perfektivet hos, framstår som litt like. Ikke i fortid og familieliv, men i synet på tilværelsen. De er alle misfornøyde, litt kalde, rigide og sinte, og ser med frustrasjon på ektefelle, barn og morsrollen. Kun én av kvinnene skiller seg ut, og dermed utmerker hennes historie seg. Solly er like bortkommen som de andre, men ikke fullt så bisk og bitter. Denne ensidigheten gjør lesningen en smule mistrøstig. I og for seg nydelig akkompagnert av evinnelige regnet som omslutter kvinnene.