Halmstrå: Hovedkontoret til Fannie Mae i Washington, DC. «Halmstrået Moen klynger seg til er at Fannie Mae og Freddy Mac, fikk pålegg om å legge forholdene til rette for at lavinntektsgrupper skulle få tilgang til boliglån», skriver artikkelforfatteren. Foto: Jason Reed/Reuters/Scanpix
Halmstrå: Hovedkontoret til Fannie Mae i Washington, DC. «Halmstrået Moen klynger seg til er at Fannie Mae og Freddy Mac, fikk pålegg om å legge forholdene til rette for at lavinntektsgrupper skulle få tilgang til boliglån», skriver artikkelforfatteren. Foto: Jason Reed/Reuters/ScanpixVis mer

Desperate liberalister

Fannie Mae og Freddy Mac har ikke skylden for finanskrisen.

De siste års økonomiske turbulens har vært vanskelige for personer med stor tro på frie markeders effektivitet. Den kognitive dissonans som oppstår når en får rokket sitt verdensbilde har ledet markedsliberalister ut på en desperat jakt etter halmstrå som tillater dem å opprettholde sin verdensanskuelse. Ole Martin Moens debattinnlegg 21. oktober er et eksempel på en slik eksersis.

Siden Moen er universitetsansatt, kan enkelte kanskje bli forledet til å tro at Moen vet hva han snakker om. Det gjør han ikke. Halmstrået Moen klynger seg til er at to privateide amerikanske selskaper, Fannie Mae og Freddy Mac, fikk pålegg om å legge forholdene til rette for at lavinntektsgrupper skulle få tilgang til boliglån.

Teorien er at dette førte til at bankene lånte ut penger til folk som ikke hadde råd til å betjene dem med bankkollaps som resultat. Dette er vås, men vås med den egenskap at resonnementet høres tilforlatelig ut. Nå har det seg imidlertid slik at disse utlånene utgjorde en forsvinnende liten del av de utlånene som ble misligholdt.

Amerikanske banker kastet, helt på eget initiativ, penger etter personer i alle inntektskategorier og tillot dem for eksempel å låne langt mer enn husene var verdt i forventning om at framtidig prisvekst på boligen skulle gi sikkerhet.

Når dette korthuset raste så var det dette (blant annet) som ga USA sin finanskrise. I den grad det offentlige kan klandres så var det fordi de tillot bankene å gå amok med utlånene fordi markedsoptimistiske regulatorer trodde bankene hadde kontroll på sine aktiviteter.

I en viss forstand har Moen rett i at klassiske liberalister som Ron Paul ikke har skyld i finanskrisen og den medfølgende turbulens. De sier for mye dumt til å noensinne bli tatt alvorlig. Det å la banker gå konkurs i stor skala, en idé Moen forfekter, er et eksempel på en tullete idé som ingen med et minimum av kunnskap om hvordan en økonomi virker kan ta alvorlig. Nedleggelse av sentralbanker er en annen.

Men markedsoptimismen som har rådd grunnen i økonomisk politikk siden midten av 1980-tallet er ansvarlig for at en rekke fornuftige reguleringer forsvant og USA og flere europeiske land må leve med konsekvensene i mange år framover.

Denne optimismen har sitt ideologiske utspring i liberalismen og i den forstand er liberalismen medansvarlig. Det er verdt å merke seg at norske banker, som lever under et ganske strengt reguleringsregime, har hatt lite behov for drahjelp i en periode der bankvesenet i mange land har slitt med store tap.