Desperate noveller

Hadde jeg hatt det minste snev av litterært talent, ville jeg ha vært dypt misunnelig på Ingvar Ambjørnsen. Han er ikke bare en uhyre produktiv, men også en meget proff forfatter, som til tross for produktiviteten holder en gjennomsnittlig høy standard på sine bøker.

Hans forfatterskap viser dessuten en fin stigning. Siden 1990 har han gitt ut i alt fire romaner, to novellesamlinger (inklusive denne siste), samt seks «Pelle og Proffen»-bøker. Av dette hører romanene og novellene til det beste Ambjørnsen har prestert. De tre romanene om Elling er blitt beskyldt for å være ujevne. Mulig det, men konseptet er i seg selv en genistrek, og de to kumpanene Elling og Kjell Bjarne hører simpelthen med blant de mest uimotståelige figurer i nyere norsk litteratur. Og viktigst av alt: I lange passasjer bobler de tre Elling-romanene over av en ellevill, (galgen)humoristisk skrivekunst som aktiverer lesernes lattermuskulatur på det mest effektive vis.

Direkte

Tilsynelatende er det lang vei fra disse romanene til Ambjørnsens noveller. De kaller ikke nettopp på latteren, verken de som er å finne i samlingen «Sorte mor» (1994), eller de vi nå presenteres for i «Natt til mørk morgen». Titlene taler i så måte sitt tydelige språk. Likevel finnes det forbindelseslinjer. Humoren og «den lykkelige slutten» i Elling-bøkene kan på ingen måte tåkelegge det faktum at livsangst og paranoia er de sentrale temaene. Og det er de også i høyeste grad i novellene. Men her glatter ikke Ambjørnsens desperasjonen til med forsonende humor. Her serverer han den rått og direkte, uten omsvøp og smertestillende medikamenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Natt til mørk morgen» består av seks noveller. Ingen er likegyldige, to- tre av dem er ypperlige - med den lange tittelnovellen som primus inter pares. Her er paranoiaen spent til bristepunktet - teksten er sterk kost, anrettet av en litterær mesterkokk. Den forteller om en mann som har trukket seg tilbake fra heksedansen i storbyen for å opparbeide en indre harmoni på et avsidesliggende nedlagt småbruk. Han har en kvinne med seg. Hun er gravid, og tingene synes i det hele tatt å ligge til rette for at han skal lykkes med sitt prosjekt. Men plutselig en dag dukker en gammel bekjent opp og setter hele huset på en ende med en virketrang så desperat og hysterisk at den sprenger alle grenser. Det er en novelle om en mann som sparker vilt med armer og bein for ikke å suges opp i tilværelsens malstrøm. Med enkle, men effektive midler har Ambjørnsen maktet å skape en atmosfære av galskap og uhygge i denne mesternovellen.

Døden

Mer neddempet i sine virkemidler, men like intens i sin angstbesatte atmosfære, er «Sølvfjorden», som forteller om en mann som nettopp har fått vite at han snart skal dø. Som i de andre novellene går forfatteren også her rett på sak. «Jeg skal dø nå. Temmelig snart, hvis jeg skal tro doktor Lunde. Og det skal jeg,» lyder de innledende setningene. Langt de fleste av oss har vel tenkt over hvordan vi vil reagere, og hva vi vil foreta oss hvis vi plutselig får en slik beskjed. Det lyder absurd, men det første den veletablerte jeg-personen i denne novellen foretar seg, er å oppsøke en pølsekiosk. Deretter forsvinner han uten beskjed til sine nærmeste på en reise tilbake til fortida - til barndommens og ungdommens landskap. Usentimentalt, men dypt menneskelig beskriver Ambjørnsen denne reisen.

«Musene» og «Skogens hjerte» er også tekster som tåler å bli gjenlest. Den første forteller om en eldre enkemann som en dag blir revet ut av sin tilkjempede ro og får sin dypt vanepregede tilværelse ødelagt da han oppdager at han har mus i huset. Musene fungerer her som symbol på den dødsangst han har forsøkt å fortrenge. Den andre handler om to brødre som tar sin tante (som nettopp er blitt enke) med på en tur ut i skogen - en tur som er ladet både med sorg og angst.

Melankolsk

I denne novellesamlingen framstår i det hele tatt Ambjørnsen som en utpreget melankoliker, som en forfatter som tematiserer livets spark og sprell som desperate forsøk på å holde seg flytende i tilværelsen når angsten sitter som en tung stein i hjertet og truer med å trekke oss ned. Stilistisk sett beveger han seg imidlertid sjelden på dypt vann. Språket er enkelt og effektivt - uten kruseduller og krumspring. Hans styrke som forfatter består da også i at han leverer «den rene vare». Høstens samling er i så måte ikke noe unntak.