DRAPSBILEN: Politiet holder vakt rundt varebilen som kjørte inn i en folkemengde på La Rambla i Barcelona 17. august. 13 ble drept, og seinere er en person til meldt død. Over 50 ble skadd ui terrorangrepet. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB Scanpix
DRAPSBILEN: Politiet holder vakt rundt varebilen som kjørte inn i en folkemengde på La Rambla i Barcelona 17. august. 13 ble drept, og seinere er en person til meldt død. Over 50 ble skadd ui terrorangrepet. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Terror

Dessverre er det all grunn til å tro at terroren fortsetter

Det finnes ikke én enkelt grunn til at islamistterroristene handler som de gjør. Hver av dem har sine motiver.

Meninger

Islamist-terroren fortsetter. Vi har sett den igjen og igjen, i Nice, i Berlin, i Stockholm, i London og nå i Barcelona. Den islamske staten har påtatt seg ansvaret for denne avskyelige handlingen og etterforskningen vil vise hvor omfattende terrorcellen i Catalonia var. Mye tyder allerede nå på at terroristenes egen uforsiktighet under framstillingen av sprengstoff og/eller bombemontering, med påfølgende eksplosjon, forhindret et enda mer omfattende angrep enn bilterroren vi så sist torsdag.

FØRSTEAMANUENSIS: Lars Gule. Foto: NTB Scanpix
FØRSTEAMANUENSIS: Lars Gule. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Dessverre er det all grunn til å tro at terroren fortsetter – som religiøst-fanatisk inspirert ondskap, som hat mot «alle» med andre oppfatninger enn de Den islamske staten – eller andre salafi-jihadister – mener er riktige. Terroren fortsetter som en voldsstrategi for å mobilisere egne krefter – sympatisører av alle slag – til å angripe i Vesten, blant annet for å lette det militære trykket mot IS’ styrker. Men dette er et fåfengt forsøk på å tvinge fram vestlig tilbakeholdenhet i Syria og Irak. Så terroren fortsetter også som hevn.

IS-terroristene er både «soldater» under tilnærmet direkte kommando fra Syria eller Irak og «ensomme ulver» som handler på inspirasjon eller generell oppfordring. Nei da, de ensomme ulvene er slett ikke alene. Som det er sagt, også en ensom ulv kommer fra en flokk. Mange av dem har vært del av ekstreme miljøer, andre har vært i periferien av slike grupper, uten selv å ha vært sentrale ekstreme aktivister. Før de altså gjennomfører sin avskyelige terror – med enkle midler, en bil, en kniv …

Det finnes ikke én enkelt grunn til at islamist-terroristene handler som de gjør. Hver av dem har sine motiver. Likevel finnes det et slags mønster, et mønster de deler med mange andre voldsfanatikere. Nei, det er ikke islam – selv om islam i islamistenes forkvaklede utgave også spiller en rolle i å legitimere ondskapen. De felles faktorene som deles av mange terrorister av ulik politisk og religiøs avskygning, handler om sterke følelser. Et knippe følelser som til sammen utgjør ressentiment.

Dette knippe av følelser kan defineres som offermentalitet, hat og hevngjerrighet. Det kan være mange grunner til hat og hevngjerrighet, men offermentaliteten skyldes som regel en urett man mener seg utsatt for, og som andre tillegges ansvar for. Med andre ord kan man faktisk være et offer for urett – eller man kan innbille seg at man er et offer. Konsekvensen er den samme, emosjonelt sett. Hat og hevntanker kan vokse fram. Slike sterke følelser bestemmer også vår identitet, hvem vi er.

Men identitet er sjelden noe man er alene om. Det er her «flokken» blir viktig. For hvis man finner likesinnede, andre som også «er» ofre, som hater og preges av hevngjerrighet, bekreftes og forsterkes den enkeltes ressentiment – og identiteten som offer.

I noen tilfeller vil «flokken» være en gruppe likesinnede man treffer og omgås, en kompisgjeng eller en organisasjon som utvikler eller slutter seg til en ekstrem ideologi. Andre ganger vil «flokken» være de som sprer et budskap via ulike medier, om at «du» er et offer, at ditt hat er berettiget og at du har rett til å ta hevn. Selvsagt er det heller ikke noe enten/eller i denne situasjonen. For også kameratgjenger forholder seg til propagandister på nettet og får forsterkende impulser fra ideologiske eller teologiske ledere, mens personer som blir inspirert av nettpropaganda kan gravitere mot nettverk og grupper for å finne fellesskap og bekreftelse. Kort sagt er det ikke noe knivskarpt skille mellom «flokker», dvs. organiserte grupper, som begår volds- og terrorhandlinger, og «ensomme ulver», dvs. enkeltpersoner som gjør det samme. Her vil det være ulike forbindelseslinjer og glidende overganger.

Den såkalte islamske staten – en terrorstat om det noen gang fantes en slik – spiller på mange, særlig unge, muslimers sterke følelser. Dette er følelser som også kan kombineres med en «bakgrunns-identitet», tilhørigheten til et større fellesskap av muslimer. Ved å presentere ressentimentet i islamsk drakt, løftes bakgrunnsidentiteten fram til det sentrale i en ideologisk/teologisk posisjon. Gjennom konspirasjonsmyter påstår IS at alle muslimer er ofre for de vantros – les: Vestens – ondskap og renkespill. Derfor har alle muslimer rett til å hate guds fiender. I kampen for denne hevngjerrige gudens sak, er det de sanne muslimene som skal gjennomføre hevnen, samtidig som de kjemper for å etablere guds orden på jord.

Kombinasjonen av sterke følelser og en teologi eller ideologi, som godt kan kalles islamofascistisk, og som forklarer og legitimerer nettopp ressentimentet og dets terroristiske konsekvenser, er vanskelig å bekjempe. Så vi må være forberedt på mer terror i tida som kommer. Arbeidet mot ekstremisme, terrorisme og ressentiment må være langsiktig. Den kampen handler også om å bidra til en mer rettferdig verden hvor det finnes færre reelle ofre, færre frustrerte ungdommer å rekruttere til ekstremismen. Derfor er også endringer i norsk og vestlig utenrikspolitikk nødvendig, til en politikk uten imperialistiske intervensjoner i Midtøsten og til støtte for frigjøring, menneskerettigheter og demokrati.

Islamofascismen har appell til altfor mange muslimer gjennom påpekning av urett samt enkle svar. Så kampen blir langvarig, og den må konfrontere – med mange midler – ekstreme islamtolkninger og ekstremistiske grupper. Men denne kampen er nødvendig fordi islamofascistiske ekstremister utgjør en trussel mot oss alle. Og alle kan bidra – nettopp ved å forsvare menneskeverd, menneskerettigheter og demokratiet. Derfor er også norsk innenrikspolitikk og språket i norsk politisk debatt og valgkamp viktig. For gjennom språk definerer vi oss selv og forteller hvem som er innenfor og utenfor. Det er unødvendig at norske politikere gir ekstreme islamister argumenter gjennom fremmed- og islamfiendtlig retorikk. For denne kampen innebærer også å forsvare muslimer mot negative generaliseringer og diskriminering. Et konsekvent forsvar for menneskeverdet er avgjørende for ikke å skyve flere inn i islamofascismens favn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook